Tenk deg at du har arbeidet mot et tall i ti år. Kanskje var det fem millioner euro, kanskje tjue. Summen var aldri tilfeldig. Den sto for noe konkret: uavhengighet, salget av et selskap, et liv uten økonomisk press eller rett og slett beviset på at arbeidet ditt har lønt seg. En dag står tallet faktisk på papiret. Gleden er ekte. Og kort tid etter legger du merke til at ti millioner til egentlig også ville vært ganske hyggelig.
Det høres i første omgang lite overraskende ut. Den som har penger, kan vanligvis også forestille seg hva ekstra penger kunne brukes til. Det finnes tross alt større hus, nye forretningsideer, mer trygghet og mennesker man vil hjelpe. Saken blir interessant på et annet punkt: når den neste summen virker viktig, selv om det knapt lar seg si hva den skal endre i ens eget liv.
Jeg synes det er for enkelt å mistenke grådighet bak dette med en gang. Mennesker venner seg til mulighetene sine, sammenligner seg med andre og trenger mål. Noen ganger oppstår det en bemerkelsesverdig sirkel av disse helt vanlige prosessene. Så snart en grense er nådd, erstattes den av den neste. Det egentlige spørsmålet er da om det nye målet fortsatt tjener et personlig ønske, eller om selve tellingen har blitt en beskjeftigelse.
Et målpunkt kan utrette forbausende mye
Et konkret økonomisk mål har i utgangspunktet fortjent et godt rykte. Det kan samle beslutninger, synliggjøre prioriteringer og holde innsatsen oppe over mange år. Den som bygger opp et selskap eller sparer penger for å bli uavhengig, trenger ofte en eller annen målestokk for om veien man har valgt, fungerer.
Psykologene Edwin Locke og Gary Latham oppsummerte i 2002 flere tiår med forskning om målsetting. Arbeidet deres forklarer hvordan mål kan styre oppmerksomhet og innsats, og under hvilke betingelser de henger sammen med prestasjoner. Et tydelig formulert mål kan være mer motiverende enn det vage forsettet om en gang å bli vellykket. Denne forskningen gjelder imidlertid mange ulike oppgaver og arbeidssammenhenger. Den beviser ikke at en stadig høyere privat formue automatisk er et mer meningsfullt mål.
Et tall er også praktisk fordi det virker entydig. Å selge et selskap til en bestemt verdsettelse eller å nå et bestemt formuesnivå er lettere å fastslå enn spørsmålet om man har vunnet nok frihet, ro eller tid. Penger kan måles. Ens forhold til livet er dessverre ikke fullt så bekvemt.
Slik kan et økonomisk målpunkt først oppfylle et fornuftig formål og senere få sitt eget liv. Man fortsetter å jage tallet, selv om omstendighetene det oppsto av, for lengst er andre. Forskjellen viser seg noen ganger først når man minner seg selv på hvorfor man egentlig begynte.
Hvorfor den opprinnelige grensen ikke blir stående
En forklaring ligger i forventningene våre. Det vi ser som passende, trygt eller ettertraktet, forblir sjelden uendret i flere tiår. Når inntekten stiger, kan også forestillingene om hvilken inntekt man trenger, stige.
Alois Stutzer undersøkte i en studie publisert i 2004 sammenhengen mellom forventninger til egen inntekt og livstilfredshet. Høyere forventninger gikk under sammenlignbare forhold sammen med lavere tilfredshet. Samtidig lå forventningene gjerne høyere når egen inntekt og gjennomsnittsinntekten i nærmiljøet var høyere. En senere internasjonal undersøkelse av Matti Hovi og Jani-Petri Laamanen fant også en negativ sammenheng mellom høyere inntektsforventninger og subjektivt velvære. Forfatterne observerte dessuten at høyere inntekt, til tross for stigende forventninger, godt kan forbli knyttet til høyere livstilfredshet.
Dette bør man holde nøye fra hverandre. Begge arbeidene undersøker først og fremst inntekt og forventningene til den, ikke formuen til gründere etter et vellykket salg. De beskriver en mekanisme som virker plausibel for et millionmål som flytter seg. Hvor ofte den forekommer på akkurat denne måten blant svært formuende mennesker, kan ikke beregnes ut fra dette alene.
Likevel er tanken kjent: Det som tidligere var et mål, blir med tiden en forutsetning. Det nye huset blir etter hvert den vanlige boligen. Den økonomiske bufferen føles ikke lenger som en stor suksess, men som et minimum man helst ikke bør gå under. Blikket flytter seg fra det som er oppnådd, til det som kanskje mangler neste gang.
Den som vil vite hvordan et personlig mål for tilstrekkelig velstand i det hele tatt oppstår, finner mer om det i Hvor mye er egentlig nok?. Her er jeg interessert i bevegelsen etter dette punktet: hvorfor det oppnådde målet så lett blir en ny startlinje.
Andre mennesker endrer betydningen av et tall
Fem millioner kan være en uvanlig sum i ett miljø og knapt vekke oppmerksomhet i et annet. Tallet forblir det samme, men den sosiale betydningen endrer seg. Den som har med formuende gründere, investorer eller arvinger å gjøre, møter kanskje stadig mennesker med en større balanse enn ens egen.
I en oversikt publisert i 2008 beskriver Andrew Clark, Paul Frijters og Michael Shields hvordan inntekt kan vurderes i forhold til andre mennesker og til ens egen fortid. Erzo Luttmer fant i en studie fra 2005 at høyere inntekter i nabolaget, ved sammenlignbar egen inntekt, hang sammen med lavere selvrapportert lykke. Dette er funn om inntektssammenligninger. De belegger verken at alle velstående konkurrerer om plasseringer, eller at et bestemt millionmål derfor må flyttes.
Men de hjelper oss å forstå logikken i en slik konkurranse. Tenk deg en gründer som eier tolv millioner euro etter å ha solgt firmaet sitt. Han kunne vært fornøyd med det. Hvis flere i bekjentskapskretsen hans akkurat feirer salg for tretti eller femti millioner, kan hans egen suksess plutselig virke mindre. De tolv millionene har objektivt ikke tapt noe. Det som har endret seg, er sammenligningsgrunnlaget.
En slik sammenligning trenger ikke engang å være bevisst misunnelig. Den kan oppleves som en spore, som forretningsmessig interesse eller som vanlig samtale mellom mennesker som driver med lignende ting. Det blir vanskelig når et annet menneskes resultat ubemerket blir ens egen neste pliktoppgave. For i en konkurranse om det største tallet finner man nesten alltid noen som ligger foran.
Gleden ved spillet og vanens makt
Det finnes enda en forklaring som jeg ville tatt mer på alvor enn noen moralske betraktninger om rikdom: Kanskje er det rett og slett gøy å nå mål. En vanskelig forhandling, en vellykket investering eller et voksende selskap kan gi følelsen av å mestre noe. Den neste millionen er da kanskje mindre interessant på grunn av kjøpekraften enn på grunn av utfordringen i å nå den.
Det er i utgangspunktet ingenting galt med det. Noen mennesker har glede av å bygge opp virksomheter. Andre løser kompliserte matematiske problemer, samler på sjeldne gjenstander eller trener i årevis for bedre idrettsresultater. Når det gjelder formue, kommer det i tillegg at suksess blir synlig i en spesielt tydelig måleenhet. Ingen trenger å diskutere om åtte millioner er mer enn sju.
Motivasjonsforskningen tyder likevel på at målets art spiller en rolle. Kennon Sheldon og Andrew Elliot undersøkte i 1999 i tre longitudinelle datasett hvor godt personlige mål passer med ens egne interesser og verdier. Slike mål, som stemmer med en selv, gikk sammen med mer utholdende innsats og sterkere positive virkninger av å nå dem for velværet. Dette er ingen studie om millionærer. Men den gir en nyttig tanke: To mennesker kan jage det samme tallet og samtidig handle av helt forskjellige grunner.
Den ene vil grunnlegge enda et firma og gleder seg til arbeidet som hører med. Den andre har for lengst mistet gleden ved virksomheten sin, men holder fast ved neste formuesnivå fordi man ellers ikke helt vet hva suksessen skal måles etter. Utenfra ser begge kanskje like ambisiøse ut. Forholdene deres til målet kunne knapt vært mer forskjellige.
Også vane spiller en rolle. Den som i tjue år har sjekket tall, vekst og avkastning hver morgen, legger ikke fra seg denne tenkemåten med en avsluttet transaksjon. Kanskje mangler en kjent del av dagen uten et nytt målpunkt. Som mulig hverdagsforklaring er dette plausibelt. En nøyaktig vitenskapelig hyppighet for mennesker med åttesifret formue lar seg ikke utlede av det.
Når det å nå målet blir viktigere enn det man har nådd
Psykologene Tim Kasser og Richard Ryan undersøkte i 1993 hvordan den sentrale betydningen av økonomisk suksess hang sammen med psykisk tilpasning og velvære. I undersøkelsene deres var en sterkere orientering mot økonomisk suksess, sammenlignet med andre personlige mål, knyttet til mindre gunstige mål på velvære. Deler av forskningen bygde på studenter, en annen undersøkelse på et mer blandet utvalg. Resultatet beskriver sammenhenger, ikke noe bevis på at jakten på penger gjør mennesker syke.
Christopher Niemiec, Richard Ryan og Edward Deci gikk i 2009 i en longitudinell studie et skritt videre. De undersøkte unge voksne etter college og sammenlignet det å nå ulike livsmål. Å nå såkalte indre mål, for eksempel personlig vekst og gode og stabile relasjoner, hang sammen med bedre psykologiske utfall. Å nå ytre mål som penger, anseelse eller utseende viste ikke disse positive sammenhengene på samme måte og hang delvis sammen med mindre gunstige mål.
Nettopp ved slike studier er det grunn til forsiktighet. Unge voksne etter studiene lever under andre omstendigheter enn mennesker som over flere tiår har bygget opp en betydelig formue. Dessuten viser dataene ingen enkel årsaksretning. Det følger ikke av resultatene at en million til skader eieren. De minner bare om at det å lykkes med å nå et mål og den personlige nytten av dette målet er to forskjellige spørsmål.
Man kan bli utmerket god til å oppnå noe som betyr stadig mindre for en. Det høres nesten ut som en dårlig vits om arbeidsvilje. Men det er en mulighet man i det minste av og til kan undersøke.
Hvorfor den neste millionen ikke automatisk er et problem
Her kunne man bekvemt påstå at mennesker venner seg til enhver suksess og uansett aldri blir fornøyde. Forskningen er for nyansert til det. Ed Diener, Richard Lucas og Christie Napa Scollon kritiserte i 2006 forestillingen om en stiv hedonisk tredemølle, der alle etter positive og negative hendelser nødvendigvis vender tilbake til det samme utgangsnivået. Tilpasning varierer mellom mennesker og livsområder. Også mer langvarige endringer i velvære er mulige.
Den neste millionen kan faktisk åpne nye muligheter. Den kan finansiere et prosjekt, skape reserver eller gjøre større beslutninger lettere. Den som fortsatt vil bygge opp et selskap, kan ha god grunn til å søke mer kapital. Et økonomisk mål kan dessuten være uttrykk for ekte begeistring. At et menneske allerede er rikt, tar verken meningen eller legitimiteten fra det neste prosjektet.
Like lite må noen bli ulykkelig av en voksende formue. Forskningen på tilpasning og økonomiske forventninger tillater ikke slike generelle påstander. De beskrevne mekanismene er mulige påvirkninger som veier ulikt avhengig av livssituasjonen.
Det jeg er mer interessert i, er om målet kan forklares uten bare å erstatte det forrige tallet med et større. «Jeg vil utvide selskapet og ha kapital tilgjengelig til det» er en annen begrunnelse enn «Fordi tjue millioner ser bedre ut enn femten». Begge svarene er lov. Men de sier svært forskjellige ting om hva noen forventer av pengene sine.
Et mål får også være oppfylt
Det er noe merkelig med vellykkede mennesker: Vi roser dem når de holder hardnakket fast ved et mål. Nesten ingen spør om målet på et tidspunkt har gjort jobben sin. Når det gjelder penger, er dette spørsmålet særlig uvant, fordi suksessen alltid kan telles videre. Etter den neste millionen er det plass til enda en. Matematikken har på dette området dessverre ingen som helst takt.
Kanskje hjelper en sammenligning med en reise. Man bestemmer seg for å nå et bestemt sted. Underveis samler man erfaringer, blir kjent med mennesker og forandrer seg. Ved målet kan man bestemme seg for å reise videre. Men man kunne også komme frem og gjøre noe annet. Ingen ville seriøst påstå at reisen har mislyktes bare fordi man ikke straks planlegger neste etappe.
At en stor suksess noen ganger føles overraskende lite som det forventede vendepunktet, er et eget spørsmål. Artikkelen Når det store målet er nådd, og overraskende lite endrer seg handler om det. Likeledes fortjener tilvenningen til luksus og forbruksopplevelser en egen betraktning. Her holder det å slå fast at et oppnådd økonomisk mål ikke automatisk må erstattes av et enda større.
Noen vil på dette punktet fortsette å arbeide og samle. Andre vil bruke en del av formuen sin på en annen måte eller rett og slett bruke mindre energi på den. På Tired of Wealth og ideen bak finnes det en bevisst uvanlig mulighet til å tenke over frivillig å gi bort noe. Men en bestemt kontosaldo begrunner verken en plikt eller et psykologisk behov for å gi bort penger.
Den neste millionen er et fint, klart tall. Det sier noe om hvor mye mer formue man vil oppnå. Om det er verdt et eget mål, må tallet først bevise. Kanskje forblir det svært tiltrekkende. Kanskje merker man også når man tenker etter, at det egentlig interessante spørsmålet for lengst har blitt et annet: Hva vil jeg gjøre nå, når jeg har nådd det tidligere målet?
Kilder
Clark, Andrew E., Paul Frijters og Michael A. Shields (2008). «Relative Income, Happiness, and Utility: An Explanation for the Easterlin Paradox and Other Puzzles». Journal of Economic Literature, 46(1), s. 95-144. https://doi.org/10.1257/jel.46.1.95
Diener, Ed, Richard E. Lucas og Christie Napa Scollon (2006). «Beyond the Hedonic Treadmill: Revising the Adaptation Theory of Well-Being». American Psychologist, 61(4), s. 305-314. https://doi.org/10.1037/0003-066X.61.4.305
Hovi, Matti, og Jani-Petri Laamanen (2021). «Income, aspirations and subjective well-being: International evidence». Journal of Economic Behavior & Organization, 185, s. 287-302. https://doi.org/10.1016/j.jebo.2021.02.030
Kasser, Tim, og Richard M. Ryan (1993). «A Dark Side of the American Dream: Correlates of Financial Success as a Central Life Aspiration». Journal of Personality and Social Psychology, 65(2), s. 410-422. https://doi.org/10.1037/0022-3514.65.2.410
Locke, Edwin A., og Gary P. Latham (2002). «Building a Practically Useful Theory of Goal Setting and Task Motivation: A 35-Year Odyssey». American Psychologist, 57(9), s. 705-717. https://doi.org/10.1037/0003-066X.57.9.705
Luttmer, Erzo F. P. (2005). «Neighbors as Negatives: Relative Earnings and Well-Being». The Quarterly Journal of Economics, 120(3), s. 963-1002. https://doi.org/10.1093/qje/120.3.963
Niemiec, Christopher P., Richard M. Ryan og Edward L. Deci (2009). «The Path Taken: Consequences of Attaining Intrinsic and Extrinsic Aspirations in Post-College Life». Journal of Research in Personality, 43(3), s. 291-306. https://doi.org/10.1016/j.jrp.2008.09.001
Sheldon, Kennon M., og Andrew J. Elliot (1999). «Goal Striving, Need Satisfaction, and Longitudinal Well-Being: The Self-Concordance Model». Journal of Personality and Social Psychology, 76(3), s. 482-497. https://doi.org/10.1037/0022-3514.76.3.482
Stutzer, Alois (2004). «The Role of Income Aspirations in Individual Happiness». Journal of Economic Behavior & Organization, 54(1), s. 89-109. https://doi.org/10.1016/j.jebo.2003.04.003