Tenk deg en som for mange år siden startet et lite firma fordi han likte arbeidet og gjerne tok sine egne beslutninger. Med tiden ble selskapet vellykket. Kanskje er det nå verdt så mye at eieren på papiret hører til de mest velstående menneskene i omgivelsene sine. Likevel kjører han den samme bilen, treffer de samme vennene og tilbringer heller søndagen i hagen enn på et arrangement der alle snakker om sin siste investering.

En dag faller setningen: «Du kunne da ha råd til noe helt annet nå.» Det er sikkert vennlig ment. Bak den ligger likevel en interessant forventning. Som om smaken også måtte endre seg med kontosaldoen. Som om det hørte til rikdommen en passende livsførsel som man burde skaffe seg i etterkant.

Det som interesserer meg, er hva som skjer når noen riktignok har blitt formuende, men aldri hadde bestemt seg for å leve et liv som «rikt menneske». Det er ingen motsetning i det. En formue kan endre seg uten at ens egne ønsker vokser i samme tempo. Det blir kanskje vanskeligere når omgivelsene ser det annerledes.

Formuen har én historie, livsplanen en annen

Det finnes ulike veier til betydelige eiendeler. Et selskap kan øke i verdi over mange år. En andel i en familiebedrift kan plutselig være verdt langt mer enn før. Noen arver en formue de verken har opparbeidet eller ventet. Eller en idé som først og fremst var interessant, blir til en økonomisk suksess.

Disse veiene skiller seg fra hverandre. Den som fortsatt leder selskapet sitt, eier kanskje en stor andel, men kan slett ikke fritt disponere hele verdien. En arv kan være forbundet med minner, forpliktelser i familien eller kompliserte eierforhold. Markedsverdien av en eiendom er heller ingen månedlig overføring. Derfor ville det allerede økonomisk være meningsløst å sette likhetstegn mellom enhver høy formuesverdi og ubegrensede tilgjengelige penger.

Enda mindre sier størrelsen om hvilken livsplan personen opprinnelig hadde. Den som starter et firma, vil kanskje forme noe selv, utvikle et godt produkt eller leve av et bestemt yrke. En betydelig formue kan da være følgen av vellykket arbeid, uten at den noen gang var selve formålet.

Dette er en plausibel beskrivelse av ulike livsveier, ikke en gruppe «mennesker som ble rike ved et uhell» bekreftet av én enkelt studie. Når man setter seg inn i temaet, finner man mange undersøkelser av hva mennesker streber etter og hvordan velstående snakker om seg selv. Langt mindre entydig er det utforsket hvor mange svært formuende som faktisk opplever velstanden sin som et utilsiktet resultat av livsvalgene sine. Et nøyaktig tall for hvor vanlig dette er, ville derfor være oppdiktet.

Med pengene følger det noen ganger et fremmed manus

Så snart en formue blir kjent, oppstår det forestillinger om hvordan eieren kan eller bør leve. Han kunne reise oftere, flytte inn i en større eiendom, by på rausere invitasjoner eller endelig unne seg en viss eksklusivitet. Kanskje forventer man til og med en annen holdning til penger. Det som tidligere ble sett som fornuftig sparsommelighet, fremstår plutselig som en merkelig særhet.

At mennesker også utleder egenskaper av økonomisk stilling, lar seg observere vitenskapelig. Ángel del Fresno-Díaz og kollegene hans undersøkte i en studie publisert i 2025 hvordan mennesker i Spania plasserer grupper etter opplevde forskjeller i velstand. Etter kvalitative intervjuer med 90 personer fulgte to undersøkelser til med 251 og 190 deltakere. Velstående grupper ble i gjennomsnitt tillagt mer negative egenskaper, mindre velstående grupper oftere positive.

Av denne studien kan man ikke utlede hva alle europeere tenker om enkelte millionærer. Den fanger opp oppfatninger i et bestemt sosialt og kulturelt miljø. Men den viser hvor fort en formueskategori kan bli til en antatt beskrivelse av karakteren. En tilskrivning er tross alt ennå ingen kunnskap om et menneske.

Tenk deg en velstående person som fortsatt kjøper brukte møbler fordi hun liker tingene hun har. Kanskje får hun av og til høre at hun endelig burde bo «som det sømmer seg». Kjøper hun så noe dyrt, kunne de samme omgivelsene beskylde henne for overdreven luksus. Man trenger ikke engang spesielt selvmotsigende bekjente for det. Noen ganger tar samfunnet seg av det kollektivt.

Den som i en slik situasjon beholder sin tidligere livsstil, må kanskje forklare seg oftere enn man skulle tro. Og den som endrer livet sitt, blir også vurdert. Problemet ligger da mindre i den konkrete anskaffelsen enn i forestillingen om at fremmede mennesker kan lese ut av formuen hva man må like.

Å være velstående og likevel føle seg vanlig

Sosiologen Rachel Sherman har arbeidet grundig med selvforståelsen til formuende mennesker. Til en undersøkelse publisert i 2018 gjennomførte hun grundige intervjuer med 50 velstående newyorkere. Mange av de spurte beskrev utgiftene sine som fornuftige, familieorienterte og normale. De tok tydelig avstand fra demonstrativ luksus og sløseri. Sherman tolker disse utsagnene også som et forsøk på å rettferdiggjøre ens egen privilegerte posisjon moralsk.

Resultatet er interessant nettopp fordi det hindrer en enkel romantisk historie. Mennesker som spiller ned velstanden sin, trenger ikke nødvendigvis være spesielt beskjedne. Den som kaller en svært dyr hverdag for «helt normal», kan faktisk undervurdere sin egen stilling. Tilbakeholdenhet kan være oppriktig ment og samtidig tjene til å skape avstand til et ubehagelig bilde av rikdom.

Intervjuene viser heller ingen ensartet holdning hos alle velstående. Det dreier seg om en liten, målrettet undersøkt gruppe fra New York. Likevel ligger det en tanke i dem som er viktig for temaet vårt: Også den som har nok penger til et helt annet liv, trenger ikke ønske seg dette andre livet. Og man trenger ikke forhastet erklære sin nåværende hverdag for allmenn normalitet.

For meg ligger den fornuftige mellomveien i å anerkjenne begge deler. Man kan være fornøyd med sin egen livsstil uten å benekte de betydelige mulighetene formuen åpner sammenlignet med andre mennesker. Den som frivillig lever beskjedent, forblir økonomisk privilegert. Det ene tar ingenting fra det andre.

Egne mål passer ikke alltid med etiketten

I motivasjonspsykologien finnes det en tilnærming som hjelper her. Psykologene Edward Deci og Richard Ryan skiller i sin fremstilling av selvbestemmelsesteorien fra 2000 mellom ulike grunner til at mennesker handler. Autonomi, opplevd mestring og sosial tilhørighet spiller en viktig rolle. For velværet kan det gjøre en forskjell om mennesker forfølger noe av egen drivkraft, eller først og fremst føler seg forpliktet overfor ytre forventninger.

Kennon Sheldon og Andrew Elliot undersøkte i 1999 i tre longitudinelle datasett i hvilken grad personlige mål stemmer overens med egne interesser og verdier. Mål som passet bedre med egne overbevisninger, gikk sammen med mer utholdende innsats og større gevinst i velvære når de ble nådd. Forskerne kaller denne sammenhengen selvkongruens i mål.

Undersøkelsene ble ikke gjort spesifikt med mennesker med millionformuer. Man bør altså ikke utlede noen vitenskapelig garantert oppskrift på et velstående liv av dem. Grunntanken er likevel nyttig: Et mål kan være imponerende i andres øyne og bety lite personlig. Omvendt kan en aktivitet som virker uspektakulær utenfra, passe svært nøyaktig til det noen synes er viktig.

Tim Kasser og Richard Ryan fant allerede i 1996 i undersøkelser med voksne og studenter at sterk vektlegging av ytre mål som økonomisk suksess, anerkjennelse og utseende, sammenlignet med mål som personlige relasjoner eller vekst, hang sammen med mindre gunstige mål på velvære. Resultatene beskriver sammenhenger, ikke uunngåelige følger av å bli rik.

Det bringer meg til et spørsmål jeg synes er mer meningsfullt enn jakten på den passende livsstilen for millionærer: Hvilke ting ville vært viktige for denne personen hvis han aldri hadde blitt rik? Kanskje oppdager han at noen av dem har blitt lettere på grunn av formuen. Kanskje merker han også at interessene hans faktisk har endret seg. Begge deler er greit. Det avgjørende er om forandringen er hans egen.

Et enkelt liv er ingen plikt til beskjedenhet

Å bevisst konsumere mindre selv om man har råd til mer, har i forskningen til og med et navn: frivillig enkelhet, på engelsk voluntary simplicity. Det betegner ulike livsformer der mennesker begrenser forbruket sitt og legger mer vekt på andre livsområder.

En systematisk forskningsoversikt av Joshua Hook og kolleger, publisert i tidsskriftårgangen 2023, så på 23 empiriske studier av sammenhengen mellom frivillig enkelhet og velvære. Samlet fant forfatterne en positiv sammenheng. De diskuterte blant annet den mulige betydningen av selvbestemmelse og kontroll over forbruksønsker, men understreket også metodiske begrensninger og forskjeller mellom gruppene som ble undersøkt.

En annen litteraturoversikt av Raquel Rebouças og Ana Maria Soares fra 2021 viser hvor uensartet frivillig enkelhet i det hele tatt defineres og undersøkes. Allerede derfor ville det være uredelig å utlede av slike arbeider at rike mennesker i prinsippet burde leve mer minimalistisk for å bli mer tilfredse. Noen mennesker gir avkall av overbevisning, andre av nødvendighet. Det utgjør en betydelig forskjell. De fleste undersøkelser beskriver dessuten ingen representative utvalg av mangemillionærer.

Også i hverdagen lønner det seg med et nøkternt blikk. Den som har glede av et gammelt hus, en enkel bil eller en kjent hverdagsrytme, får holde fast ved det. Den som senere unner seg en fin reise, et større hus eller en dyr lidenskap, har dermed ikke automatisk forrådt verdiene sine. Frivillig enkelhet egner seg dårlig som en konkurranse om hvem som mest troverdig kan gi avkall på noe.

En person som økonomisk ville hatt alle muligheter, og likevel ikke vil ha mye av det, trenger verken å bli rost eller beklaget for denne beslutningen. Kanskje er personen fornøyd. Det ville allerede være forklaring nok.

Friheten til ikke alltid å innfri andres forventninger

Noen mennesker ønsker at formuen skal synes minst mulig i hverdagen deres. Andre har ansvar for et selskap, en stiftelse eller en familie uten å forveksle denne rollen med hele personligheten sin. Atter andre oppdager etter den økonomiske suksessen interesser det tidligere manglet tid eller penger til. Livsplanene kan være svært forskjellige.

Samtidig bør man ikke glemme at en stor formue krever reelle beslutninger. Den som eier noe, kan ha plikter overfor ansatte, pårørende eller avtalepartnere. Et enkelt privatliv, hvor ønsket det enn er, får ikke slike forpliktelser til å forsvinne. Og en bevisst lite iøynefallende hverdag fjerner ingen sosiale forskjeller. Man kan løsrive seg fra bestemte forventninger uten å definere seg bort fra de faktiske følgene av egne eiendeler.

Nettopp derfor virker friheten til å fastsette egne prioriteringer så verdifull for meg. En kvinne får fortsette å lede selskapet hun elsker, selv om hun for lengst ikke lenger trenger å arbeide. Hun får foretrekke en vanlig ferie, selv om privatflyet teoretisk sett ville vært mulig å betale. Hun får investere penger i prosjekter som er viktige for henne, eller rett og slett ikke planlegge noe nytt på en stund.

Om noen først blir overveldet av et uventet formuesprang, ser vi på for seg i Plutselig rik: Hvorfor en uventet formue også kan bli overveldende. Her handler det om årene etterpå, om den helt praktiske muligheten til å leve med store eiendeler uten hele tiden å måtte spille den rollen som hører med. Hvor mye formue i det hele tatt blir en del av ens egen selvbeskrivelse, tas dessuten opp i Når penger plutselig blir en del av identiteten.

Også beslutningen om å gi videre en formue kan oppstå av svært ulike grunner. Artikkelen Hvorfor mennesker i det hele tatt gir bort formuer handler om det. Ideen bak Tired of Wealth gir et uvanlig direkte tilbud til mennesker som frivillig vil gi bort noe. En rikdom som har oppstått uten at man ville det, gir naturligvis ingen forpliktelse til å ta imot dette tilbudet. Man trenger ikke gi noen penger for å kunne leve troverdig enkelt.

Kanskje er den mest behagelige egenskapen ved en stor formue nettopp muligheten til ikke lenger å måtte begrunne en livsstil. Den som er rik, får like pengene sine. Man får like luksus, like tilbakeholdenhet eller begge deler i ulike øyeblikk. Og når noen har en økonomisk vellykket karriere bak seg uten noen gang å ha drømt om det rike livet, trenger man ikke finne opp denne drømmen i etterkant.

Kontosaldoen kan forandre livet. Hvilken rolle den får i det, er et annet spørsmål. Det får eieren gjerne avgjøre selv.

Kilder

Del Fresno-Díaz, Ángel, Efraín García-Sánchez, Elena Padial-Rojas, Guillermo B. Willis og Soledad de Lemus (2025). «Lay representations of social class: A mixed methods approach to wealth-based group perceptions and stereotypes». British Journal of Social Psychology, 64(3), e70003. https://doi.org/10.1111/bjso.70003

Sherman, Rachel (2018). «‘A very expensive ordinary life’: consumption, symbolic boundaries and moral legitimacy among New York elites». Socio-Economic Review, 16(2), s. 411-433. https://doi.org/10.1093/ser/mwy011

Deci, Edward L., og Richard M. Ryan (2000). «The ‘What’ and ‘Why’ of Goal Pursuits: Human Needs and the Self-Determination of Behavior». Psychological Inquiry, 11(4), s. 227-268. https://doi.org/10.1207/S15327965PLI1104_01

Sheldon, Kennon M., og Andrew J. Elliot (1999). «Goal striving, need satisfaction, and longitudinal well-being: The self-concordance model». Journal of Personality and Social Psychology, 76(3), s. 482-497. https://doi.org/10.1037/0022-3514.76.3.482

Kasser, Tim, og Richard M. Ryan (1996). «Further Examining the American Dream: Differential Correlates of Intrinsic and Extrinsic Goals». Personality and Social Psychology Bulletin, 22(3), s. 280-287. https://doi.org/10.1177/0146167296223006

Hook, Joshua N., Adam S. Hodge, Hansong Zhang, Daryl R. Van Tongeren og Don E. Davis (2023). «Minimalism, voluntary simplicity, and well-being: A systematic review of the empirical literature». The Journal of Positive Psychology, 18(1), s. 130-141. Publisert på nett første gang 2021. https://doi.org/10.1080/17439760.2021.1991450

Rebouças, Raquel, og Ana Maria Soares (2021). «Voluntary simplicity: A literature review and research agenda». International Journal of Consumer Studies, 45(3), s. 303-319. Publisert på nett første gang 2020. https://doi.org/10.1111/ijcs.12621

Alle artikler →