En formue kan dukke opp i en samtale uten at noen nevner et tall. Det holder at en person blir presentert som «investoren», «arvingen» eller «den suksessrike gründeren». Kanskje stemmer betegnelsen. Kanskje sier den til og med noe viktig om personen. Og likevel kan den røpe merkelig lite om hvem man egentlig har med å gjøre.
Når penger spiller en større rolle i livet, får de noen ganger også en plass i måten man beskriver seg selv på. Man tenker på seg selv som eier, formuende person, forretningspartner eller en som har økonomisk ansvar for andre. Slike roller kan være forbundet med stolthet, glede og selvtillit. Men de kan også skape forventninger man aldri har bestilt selv.
Det som interesserer meg her, er et ganske hverdagslig spørsmål: Hvor mye plass får pengene i svaret på «Hvem er jeg?» Og hvem avgjør om denne plassen er rimelig? Svaret ligger i alle fall verken bare i formuens størrelse eller i bilmerket utenfor døren.
Et menneske består av mer enn én rolle
Selvbildet vårt settes sammen av ulike tilhørigheter, egenskaper, aktiviteter og relasjoner. Noen kan være mor, gründer, ivrig hobbykokk og en pålitelig venn. Noen roller står i forgrunnen, andre blir værende i bakgrunnen til en situasjon gjør dem viktige. Forestillingen om ens egen person er derfor ingen pent merket skuff i arkivskapet. Den er heller en samling beskrivelser som ikke alltid trenger å passe like godt sammen.
At den sosiale og økonomiske posisjonen kan ta stor plass i dette, viser en undersøkelse av Matthew Easterbrook, Toon Kuppens og Antony Manstead, publisert i 2020. Forskerne analyserte to store britiske befolkningsundersøkelser med 16 966 og 44 903 personer. Respondentene hadde oppgitt hvor viktige ulike kjennetegn var for selvforståelsen deres. Inntekt, utdanning og yrke spilte en bemerkelsesverdig stor rolle. Personer med høyere sosial posisjon la i gjennomsnitt mer vekt på slike statusrelaterte kjennetegn.
Resultatet er interessant, men det krever et forbehold: Det som ble undersøkt, var sammenhenger mellom sosioøkonomisk posisjon og selvoppfatning. Studien viser ikke hva som skjer når noen plutselig blir millionær, og den belegger ingen bestemt personlighet hos formuende mennesker. Inntekt, utdanning, yrke og formue er dessuten slett ikke det samme.
Likevel hjelper undersøkelsen oss å unngå en utbredt tankefeil. Økonomiske kjennetegn kan være viktige for identiteten uten at noen dermed er overfladisk eller pengefiksert. Den som har bygget opp firmaet sitt, kan finne en betydelig del av sin selvforståelse i rollen som gründer. Den som forvalter en formue som på lang sikt er ment for pårørende, kan først og fremst se seg selv som ansvarlig. Og en annen nevner først familien og interessene sine når spørsmålet gjelder ens egen person, selv om økonomien er i en helt annen liga.
Derfor virker det viktigere for meg å spørre hvilken betydning pengene får der, enn om de i det hele tatt hører til identiteten.
Når eiendeler skal fortelle noe om oss
Forbruksforskeren Russell Belk beskrev allerede i 1988, i essayet «Possessions and the Extended Self», at mennesker kan oppleve gjenstander og eiendeler som en del av sin utvidede identitet. Ting minner om relasjoner, prestasjoner og livsfaser. De kan vise hvilke grupper vi tilhører eller ønsker å tilhøre. Verdien av en gjenstand begrenser seg altså ikke alltid til markedsprisen eller den praktiske funksjonen.
Det gjelder forbausende vanlige ting. Et gammelt bord kan bety mer for noen enn en hel eiendom, fordi det knytter seg minner til det. Et verksted kan være en del av eierens selvbeskrivelse, selv om maskinene hver for seg kunne byttes ut. Med større formue blir de mulige formene for eierskap flere. Den psykologiske grunntanken er likevel den samme: Mennesker kan bygge det de eier inn i historien om seg selv.
En annen teoretisk tilnærming kommer fra L. J. Shrum og medforfatterne hans fra 2013. De ser materialistisk orientering blant annet som et forsøk på å bygge opp og opprettholde identitet gjennom symbolsk forbruk. Det er i første omgang en forklaringsmodell, ikke et utsagn om at ethvert kjøp er et forsøk på å heve seg selv.
Noen anskaffelser fyller rett og slett et formål. Andre uttrykker smak. Atter andre står for prestasjoner noen har arbeidet lenge for. Den samme eiendommen kan oppfattes som et hjem, en kapitalplassering, familiehistorie eller et statussymbol. Ofte ligger flere av disse betydningene oppå hverandre.
Derfor ville det være ganske bekvemt å avfeie dyre eiendeler som forfengelighet i seg selv. Det ville være like bekvemt å erklære enhver stor anskaffelse for et uttrykk for en særegen personlighet. Prisen alene røper forbausende lite om motivet bak.
Rollen andre tilskriver en
En formue kan være synlig selv om eieren tier om den. Yrke, bomiljø, invitasjoner, offentlige eierandeler i selskaper og noen ganger bare navnet på en familie gir andre mennesker holdepunkter. Ut fra disse holdepunktene oppstår en forestilling om hva slags menneske noen kan være.
Slike tilskrivninger må man forholde seg til på en eller annen måte. Man kan godta dem, korrigere dem, ignorere dem eller prøve å holde dem små. Selv den som bevisst ikke beskriver seg som «rik», kan måtte forholde seg til at andre plasserer en i denne kategorien.
Hvor sammensatt denne prosessen er, viser en kvalitativ undersøkelse av sosiologen Rachel Sherman fra 2018. Sherman gjennomførte grundige intervjuer med 50 velstående mennesker i New York. Mange av samtalepartnerne hennes beskrev sin ganske dyre livsstil som normal, fornuftig og familieorientert. De tok språklig avstand fra demonstrativ luksus og overdrivelse. I disse fortellingene spilte også spørsmålet om hvordan ens privilegerte posisjon kan rettferdiggjøres moralsk, en rolle.
Dette er ikke noe representativt portrett av alle rike. Intervjuene stammer fra et bestemt sosialt og geografisk miljø. Men de viser noe som lett går tapt i klisjeer om formuende: Også det å nekte å definere seg gjennom rikdom kan bli en del av selvbildet.
Den som sier «Jeg har holdt meg helt normal», beskriver dermed allerede en egenskap man legger vekt på. Kanskje er utsagnet helt oppriktig. Kanskje beskytter det samtidig mot et bilde man ikke vil forbindes med. Det ene trenger ikke utelukke det andre.
Baksiden er også interessant. Når andre først og fremst oppfatter en som formuende, kan man føle seg presset til hele tiden å vise beskjedenhet. Eller suksess. Eller gavmildhet. Det oppstår forventninger, selv om ingen har inngått noen avtale om hvordan et rikt menneske skal være.
Spørsmålet om hvordan selvbildet endrer seg over tid når man kommer til formue, hører hjemme i den beslektede artikkelen Er jeg fortsatt det samme mennesket etter at jeg ble rik?. Her handler det først om rollene som eksisterer side om side i selvbildet akkurat nå.
Synlig status og kunsten å ikke vise den
Statussymboler virker noen ganger som et fremmedspråk. Den som ikke kjenner dem, ser bare en bil, en klokke eller et klesplagg. Den som kjenner betydningen, kan se et budskap i dem. Og ikke alle ønsker at hele verden skal forstå dette budskapet.
Forbruksforskerne Jonah Berger og Morgan Ward undersøkte i fire studier fra 2010 hvordan subtile signaler fungerer. Innenfor bestemte produktområder foretrakk personer med større fortrolighet og kulturell kunnskap mindre åpenbare kjennetegn, fordi disse gjorde det mulig å skille seg fra den store massen. Effekten viste seg særlig der produktene var relevante for identiteten og kunne ses offentlig.
En slik undersøkelse av forbrukssignaler måler naturligvis ikke personligheten til mennesker med millionformuer. Men den viser anskuelig hvorfor tilbakeholdenhet ikke automatisk betyr at status er uten betydning. Noen ganger består budskapet nettopp i at bare de innvidde forstår det.
Og noen ganger finnes det faktisk ikke noe budskap i det hele tatt. En dyr gjenstand kan kjøpes fordi den er pen, fungerer pålitelig eller er behagelig. Den som tolker hver detalj i livsstilen som en hemmelig statuskode, driver med den samme forhastede psykologien som en som tar hvert synlig luksusmerke som tegn på dårlig karakter.
Det avgjørende er hvilken betydning noen gir eiendelene sine. Hvis en bestemt gjenstand hører til selvbeskrivelsen, kan det være irriterende når andre ikke ser verdien. Den som derimot opplever gleden uavhengig av publikum, trenger ikke forklare noe. Begge kan eie den samme gjenstanden.
Når selvfølelsen avhenger av økonomisk suksess
Ett sted blir forskjellen mellom formue og identitet særlig viktig: når det gjelder selvfølelsen. Det er mulig å være stolt av økonomiske prestasjoner uten å gjøre sin menneskelige betydning avhengig av dem. Like mulig er det å ha en større formue og likevel stille spørsmål ved seg selv som person ved hver forretningsmessige skuffelse.
Psykologene Lora Park, Deborah Ward og Kristin Naragon-Gainey undersøkte i 2017 et begrep med det litt tunge navnet Financial Contingency of Self-Worth. Det betyr at mennesker gjør selvfølelsen sin spesielt avhengig av å lykkes økonomisk. I flere studier utviklet de et tilsvarende måleinstrument og undersøkte sammenhenger med opplevelse og atferd.
Deltakere som i større grad knyttet selvfølelsen til økonomisk suksess, rapporterte blant annet om flere økonomiske sammenligninger, mer stress og angst og en svakere opplevelse av autonomi. I eksperimentelle situasjoner reagerte personer med denne orienteringen annerledes på en økonomisk trussel enn på en trussel innenfor et annet prestasjonsområde. Studiene ga dessuten holdepunkter for at det å minne seg selv på en personlig styrke kunne dempe en slik reaksjon.
Nettopp det siste funnet er interessant. Når mennesker igjen minner seg selv på egenskaper som ligger utenfor de økonomiske prestasjonene, trenger et økonomisk problem tilsynelatende ikke lenger si det samme om hele personen. Det følger ingen generell terapianvisning av dette. Undersøkelsene ble først og fremst gjort med psykologiske utvalg, blant annet studenter, og kan ikke uten videre overføres til svært formuende forretningsfolk eller arvinger.
Et viktig skille går lett tapt i dagligtalen. En person kan legge stor vekt på økonomisk trygghet fordi personen har ansvar for andre. En annen har ambisiøse forretningsmål fordi det gir glede å utvikle et selskap. Ingen av dem trenger å måle selvfølelsen sin etter kontosaldoen. Økonomiske mål og en selvfølelse som avhenger av økonomien, er to forskjellige ting.
Også den bredere forskningen tilsier forsiktighet. Helga Dittmar og kolleger undersøkte i 2014 259 uavhengige utvalg i en metaanalyse. En sterkere materialistisk orientering gikk i gjennomsnitt sammen med lavere personlig velvære. Styrken på sammenhengen avhang imidlertid av hvordan materialisme og velvære ble målt. Fremfor alt beviser ikke en slik statistisk sammenheng at penger eller eiendeler er årsaken til psykiske belastninger.
Jeg ville i alle fall ikke utlede noen diagnose om velstående mennesker av dette. Mer interessant er den personlige grensen: Når er et økonomisk nederlag en irriterende hendelse, og når føles det som en dom over ens egen verdi?
Ikke alle undersøkelser handler om rikdom
Litteraturen om penger og identitet virker ved første øyekast omfattende. Leser man nøyere, undersøker den ofte noe annet enn den konkrete livsvirkeligheten til spesielt formuende mennesker. Et eksperiment om produktmerker forklarer statuskommunikasjon. En befolkningsundersøkelse om inntekt beskriver sider ved selvoppfatningen. En studie med studenter undersøker om økonomiske prestasjoner er knyttet til selvfølelsen.
Dette er viktige byggesteiner. Men det ville være ganske store sprang å konstruere en fast psykologisk type kalt «det rike mennesket» ut fra dem. I tillegg måler forskere inntekt, sosial klasse og formue på ulike måter. Formue kan være bundet i et firma, arvet, bygget opp over flere tiår eller nylig blitt tilgjengelig. Alt dette kan påvirke hverdagen og betydningen av eiendelene, uten at det lar seg utlede en ensartet reaksjon av arbeidene som er nevnt.
De få intervjuene med faktisk velstående mennesker som jeg har trukket inn her, er spesielt anskuelige, men tillater heller ingen generelle anslag over hvor vanlig noe er. Vi vet ut fra dem hvordan bestemte mennesker snakker om seg selv og pengene sine. Vi vet ikke hvor mange millionærer i alt som tenker slik.
Nettopp ved et tema som svært fort høres ut som amatørpsykologi, er dette forbeholdet viktig for meg. Vitenskapelige begreper gir ingen snarvei til å forklare en fremmed persons personlighet ut fra formuen.
Hvor mye plass får pengene ta?
Kanskje består et fornuftig forhold til ens egen økonomiske rolle nettopp i at man verken skjuler den eller må erklære den som personens viktigste kjennetegn. Den som eier mye, kan selvsagt si det. Man får glede seg over suksess, ta ansvar på alvor og ta beslutninger som henger sammen med formuen. Samtidig kan relasjoner, overbevisninger, ferdigheter og interesser beholde sin betydning uavhengig av det.
Det høres enkelt ut, men kan være krevende i hverdagen. Når en stor del av tiden går med til å forvalte eierandeler, ta forretningsbeslutninger eller snakke om kapital, rykker disse aktivitetene uunngåelig inn i bevisstheten. Andre interesser blir ikke automatisk uviktige. De trenger bare noen ganger mer plass enn det som blir igjen i kalenderen.
En nyttig tanke er derfor å se helt konkret på hvordan man beskriver seg selv. Hvordan presenterer du deg når ingen kjenner formuesforholdene dine? Hvilke temaer tar du opp når ingen forretningsrolle er etterspurt? Hvilke egenskaper ville vennene dine beskrive uten å nevne formuen din? Svarene trenger ikke peke i en bestemt retning. Det handler heller ikke om å vise frem en spesielt beskjeden versjon av seg selv.
Man kan være stolt av å ha bygget opp en formue og likevel forbli en dårlig vitseforteller, en god lytter eller en lidenskapelig hageentusiast. Formuen tar ingenting fra disse egenskapene. I høyden får de noen ganger mindre oppmerksomhet.
Den som i bunn og grunn føler seg lite knyttet til en velstående rolle, finner et annet tyngdepunkt i artikkelen Å være rik uten å ville være rik: spørsmålet om hvordan formue og personlige verdier i det hele tatt kan passe sammen.
For meg berører dette også den uvanlige grunnideen bak Tired of Wealth. Et menneske kan se formuen sin som en viktig del av livshistorien sin og likevel helt fritt bestemme hva det vil gjøre med den. Man kan beholde den, bruke den, bygge den videre opp eller gi bort noe av den. En slik beslutning trenger ikke være en bekjennelse om karakteren, og ingen skylder et annet menneske den.
Til syvende og sist ville mye være vunnet hvis betegnelsen «formuende» fikk sin riktige plass: Den sier noe om de økonomiske mulighetene til en person. Om den også sier noe om personens verdier, relasjoner eller selvfølelse, kan ikke leses ut av den alene. Og den som selv har mye penger, får bestemme hvor stort kapittelet om det blir i sin egen livshistorie.
Kilder
Belk, Russell W. (1988). «Possessions and the Extended Self». Journal of Consumer Research, 15(2), s. 139-168. https://doi.org/10.1086/209154
Berger, Jonah, og Morgan Ward (2010). «Subtle Signals of Inconspicuous Consumption». Journal of Consumer Research, 37(4), s. 555-569. https://doi.org/10.1086/655445
Dittmar, Helga, Rod Bond, Megan Hurst og Tim Kasser (2014). «The relationship between materialism and personal well-being: A meta-analysis». Journal of Personality and Social Psychology, 107(5), s. 879-924. https://doi.org/10.1037/a0037409
Easterbrook, Matthew J., Toon Kuppens og Antony S. R. Manstead (2020). «Socioeconomic status and the structure of the self-concept». British Journal of Social Psychology, 59(1), s. 66-86. https://doi.org/10.1111/bjso.12334
Park, Lora E., Deborah E. Ward og Kristin Naragon-Gainey (2017). «It's All About the Money (For Some): Consequences of Financially Contingent Self-Worth». Personality and Social Psychology Bulletin, 43(5), s. 601-622. https://doi.org/10.1177/0146167216689080
Sherman, Rachel (2018). «‘A very expensive ordinary life’: consumption, symbolic boundaries and moral legitimacy among New York elites». Socio-Economic Review, 16(2), s. 411-433. https://doi.org/10.1093/ser/mwy011
Shrum, L. J., Nancy Wong, Farrah Arif, Sunaina K. Chugani, Alexander Gunz, Tina M. Lowrey, Agnes Nairn, Mario Pandelaere, Spencer M. Ross, Ayalla Ruvio, Kristin Scott og Jill Sundie (2013). «Reconceptualizing materialism as identity goal pursuits: Functions, processes, and consequences». Journal of Business Research, 66(8), s. 1179-1185. https://doi.org/10.1016/j.jbusres.2012.08.010