Tenk deg en mann som etter noen år besøker stedet der han vokste opp. Før lurte man der på om pengene ville strekke til ut måneden. I dag trenger han knapt å tenke seg om når regningen skal betales. Han kjenner fortsatt hvert hjørne, gjenkjenner kjente ansikter og vet hvordan folk snakker med hverandre. Likevel kan en helt vanlig samtale plutselig virke uvant.
Kanskje har noe virkelig forandret seg. Kanskje ser den besøkende sine tidligere omgivelser annerledes i dag. Eller noen rundt bordet behandler ham mer forsiktig fordi det nå er kjent at han har mye penger. Det kan også tenkes at ingenting merkelig skjer i det hele tatt, og at alle er glade for å se hverandre igjen. En økonomisk suksesshistorie trenger tross alt ikke automatisk et kapittel om fremmedgjøring.
Det som interesserer meg ved slike overganger, er et spørsmål ingen kontosaldo kan svare på: Når livsomstendighetene plutselig er helt andre, hva blir igjen av det mennesket man var før? Med et økonomisk løft følger flere valgmuligheter. Man kan få erfaringer som tidligere var utenfor rekkevidde, og legge fra seg vaner som en gang virket nødvendige. Samtidig forsvinner ikke ens egen livshistorie med den neste overføringen.
Fortiden flytter ikke ut
Vi liker å tenke i klare avsnitt. Før suksessen var livet slik, etterpå er det annerledes. Som grov beskrivelse kan det stemme. For et menneskes selvforståelse er skillelinjen mindre ryddig.
Psykologene Dan McAdams og Kate McLean beskriver i sin oversikt over narrativ identitet fra 2013 hvordan mennesker ut fra minner og forestillinger om fremtiden utvikler en sammenhengende historie om seg selv. Denne historien binder ulike livsfaser sammen og gir dem en viss grad av sammenheng. Den forblir foranderlig, fordi vi senere kan vurdere opplevelser på nytt og oppdage andre betydninger i dem.
Det hjelper oss å forstå en tilsynelatende motsetning. Noen kan ta andre beslutninger i dag og likevel oppleve seg som det samme mennesket. En annen forandrer seg lite utad, men opplever livsløpet sitt som et dypt brudd.
Artikkelen Når penger plutselig blir en del av identiteten handler om det nåværende selvbildet. Her er jeg interessert i hva som følger med fra tidligere livsfaser.
Noen ganger viser kontinuiteten seg i uspektakulære ting. En som tidligere måtte handle nøye, sammenligner fortsatt priser selv med stor formue. En annen legger gjerne bort denne vanen, fordi den en gang ble påtvunget. Verken sparsommelighet eller slutten på den beviser troskap eller utroskap mot ens egen bakgrunn. Det avgjørende er snarere hva en vane betyr for den som har den.
Et løft er mer enn en større kontosaldo
Når jeg setter meg inn i dette temaet, må jeg legge frem et forbehold med en gang. De mest utsagnskraftige undersøkelsene om bakgrunn og identitet handler ofte om sosial klassereise gjennom utdanning og yrke. De observerer mennesker som kommer inn i andre sosiale miljøer, uten at de dermed nødvendigvis blir rike. Den som overfører slike resultater direkte til et bedriftssalg med millionformue, hopper over et ganske viktig steg.
Likevel viser disse studiene prosesser som kan oppstå også ved et økonomisk løft: andre forventninger, nye omgangsformer og spørsmålet om hvor mye av det tidligere livet som får plass i den nye hverdagen.
Sam Friedman undersøkte i et arbeid publisert i 2016 livshistoriene til 39 mennesker som hadde gjort en sosial klassereise. Intervjuene hans handler blant annet om dragningen mellom tidligere klassetilhørighet og senere livsomstendigheter. For noen av disse menneskene lot overgangen seg ikke fortelle like glatt følelsesmessig som den vanlige suksesshistorien skulle tilsi.
Friedman bruker her det sosiologiske begrepet splittet habitus. Forenklet betyr det at innarbeidede selvfølgeligheter fra de tidligere omgivelsene kan komme i spenning med kravene i den nye livsverdenen. Det høres først svært akademisk ut. I hverdagen kan det vise seg i det enkle spørsmålet om noen beveger seg like naturlig ved en høytidelig forretningsmiddag som ved et felles måltid med gamle kjente.
Ut fra 39 intervjuer kan man verken utlede hvor vanlige slike konflikter er, eller en regel for millionærer. Verdien av denne forskningen ligger nettopp i at den beskriver overgangene mer nøyaktig enn en spørreundersøkelse med ett enkelt spørsmål om tilfredshet kunne gjort.
To livsverdener, begge kjente og begge noen ganger fremmede
En annen artikkel av Friedman fører rett inn i de små tegnene på sosial tilhørighet. I en studie om kulturelle preferanser publisert i 2012 koblet han en britisk spørreundersøkelse om humorsmak med 24 dybdeintervjuer. Blant dem som hadde gjort en sosial klassereise, møtte han et påfallende mønster: Preferanser fra barndommen besto, mens nye kulturelle preferanser kom til i det senere miljøet.
Det utvider mulighetene. For flere av de spurte var det likevel mer komplisert. De kjente de kulturelle forventningene i det nye miljøet, men følte seg ikke alltid trygge i dem. Samtidig visste de at den tidligere smaken deres kanskje fikk lite anerkjennelse der. Friedman snakket tilspisset om kulturell hjemløshet.
Nå skal ingen her utlede en karakteranalyse av en forkjærlighet for en bestemt type humor. Studien handler om et snevert område av britisk kultur og ikke om formuespsykologi. Men den gir et brukbart bilde av en overgang som vanligvis fortelles altfor glatt. Nye erfaringer sletter ikke ut gamle preferanser. Og å bli kjent med to ulike verdener betyr ikke automatisk at man må velge mellom dem.
Kanskje spiser noen nå ofte på restauranter der menyen forklares lenger enn maten varer. Det utelukker ikke at man fortsatt blir glad av en porsjon kjøttkaker. Slikt er verken noe å skamme seg over eller et bevis på at man er spesielt jordnær. Det er rett og slett en del av et liv der erfaringer hoper seg opp.
Hva blir igjen av bakgrunnen?
Bakgrunnen er ingen liste med atferdsregler. Den består av mennesker, steder og erfaringer, der noen forblir viktige og andre blekner. Det jeg synes er spesielt interessant, er at den til og med kan strekke seg ut over ens egen barndom.
Sosiologene Sam Friedman, Dave O’Brien og Ian McDonald analyserte i en undersøkelse publisert i 2021 intervjuer med 175 mennesker i høye yrkesposisjoner. Blant dem var 36 personer som etter kriteriene i prosjektet kom fra middelklasseforhold, men som selv så seg som å komme fra arbeiderklassen eller som del av en klassereise over flere generasjoner. I fortellingene deres spilte levekårene til besteforeldre og andre slektninger ofte en større rolle enn ens egen nære barndom.
Forskerne viser også en ubekvem side ved slike historier: Den som først og fremst forteller familiehistorien sin som en klassereise fra enkle kår, kan dermed skjule reelle privilegier i sitt eget livsløp. Det betyr ikke at minner om tidligere generasjoner er uviktige eller uoppriktige. Det viser hvor omhyggelig mennesker setter sammen en historie om seg selv ut fra de episodene som er tilgjengelige.
Det har også betydning for setningen «Jeg er den samme som før, til tross for pengene». Kanskje stemmer den på viktige punkter. Kanskje gjelder den verdier, mens atferden faktisk har endret seg. Kanskje er den også et ønskebilde man gjerne vil ha av seg selv. Jeg ville verken tro på påstanden eller tvile på den av refleks. Mer interessant ville være hva personen begrunner den med.
Lojalitet trenger ikke være stillstand
Et økonomisk løft kan vekke forestillingen om at man må velge mellom tidligere og nåværende tilhørighet. Den som bruker nye muligheter, frykter kanskje å nedvurdere gamle bånd. Den som holder fast ved det kjente, blir kanskje spurt av andre hvorfor man i det hele tatt har tjent pengene sine når man ikke gjør noe ut av dem. En svært praktisk situasjon for mennesker som gjerne dømmer andres livsvalg uten å bli spurt.
Men lojalitet til ens egen bakgrunn krever ingen varig gjenskaping av de tidligere livsomstendighetene. Man kan huske hva økonomisk usikkerhet betydde, uten frivillig å skape den på nytt. Man kan sette pris på menneskene som har preget en, og likevel ta beslutninger de selv ville tatt annerledes.
Sosiologen Louise Folkes undersøkte i et kvalitativt arbeid publisert i 2022 fortellinger fra et britisk arbeiderklassesamfunn. Grunnlaget var 13 intervjuer med medlemmer av ni familier. I disse fortellingene sto tilhørighet til et sted, familiebånd og stabilitet på hjemstedet i forgrunnen som egne forestillinger om et vellykket liv. Sosial fremgang ble slett ikke bare beskrevet som at den enkelte flytter bort og klatrer oppover.
Undersøkelsen sier ingenting om hvordan millionærer vurderer bakgrunnen sin. Men den minner om noe grunnleggende: Suksess kan vurderes fra ulike perspektiver. For noen kan målet være å legge de kjente omgivelsene bak seg. For en annen er nettopp muligheten til å kunne bli der, uten det tidligere økonomiske presset, det verdifulle.
Heller ikke relasjoner man beholder, trenger å forbli uforandret for å være ekte. Mennesker lærer nye ting, får andre forpliktelser og utvikler ulike interesser. De konkrete forskyvningene i vennskap tas opp grundigere i Når venner begynner å behandle deg annerledes. Her står det avgjørende spørsmålet igjen: Vil et menneske fortsatt gi sine tidligere relasjoner en plass i livshistorien sin?
Noen ganger merker man forskjellen først i samtalen
Hvor mye noen forteller om bakgrunnen sin, avhenger også av hvem man står overfor. Psykologene Anna Kallschmidt og Asia Eaton gjennomførte til en kvalitativ studie publisert i 2019 intervjuer med 20 hvite menn som hadde kommet fra økonomisk mindre begunstigede forhold opp i høyere yrkesposisjoner. Deltakerne beskrev ulike grunner til å skjule eller fortelle om bakgrunnen sin på arbeidsplassen. Blant dem var frykt for å bli vurdert, behov for privatliv, men også ønsket om å hjelpe andre eller skape nærhet.
Det ville være å gå for langt å trekke den slutningen av dette at vellykkede mennesker generelt skjuler bakgrunnen sin. Det som ble undersøkt, var en liten, svært spesifikk gruppe. Interessant er noe annet: Ens egen fortid kan få ulik betydning avhengig av situasjonen. I én samtale er den en selvfølge, i en annen vil man helst beholde den for seg selv.
Ikke all forandring henger sammen med penger. Mennesker blir eldre, utvikler nye syn og samler erfaringer. Den som tenker annerledes som førtiåring enn som tjuefemåring, bør også mistenke de siste femten årene før man gir formuen hele skylden.
Det høres banalt ut, men blir ofte glemt i suksesshistorier. Så snart noen er rik, blir plutselig hver ny hobby et bevis på pengenes innflytelse. Kanskje ville interessen ha vært der også uten det økonomiske løftet. Kanskje gjør pengene det for første gang mulig å følge en gammel interesse. Og kanskje har personen rett og slett blitt mer nysgjerrig.
Forandring får også føles godt
Det er en grunn til at mange mennesker ønsker å komme seg frem økonomisk. Ekstra midler skaper handlingsrom. Belastende tvang kan forsvinne, og tidligere usikkerhet trenger ikke styre hele det senere livet. Noen ganger endrer omgangen med andre mennesker seg til og med til det bedre: Den som opplever mindre press, har under visse omstendigheter mer tålmodighet, tid og frihet.
En forskningsoversikt av Mesmin Destin og Régine Debrosse fra 2017 beskriver hvordan sosial mobilitet oppover kan berøre selvforståelsen og skape usikkerhet om ens egen sosiale posisjon. Det er en henvisning til mulige vanskeligheter, ikke en påstand om at mennesker som gjør en klassereise, uunngåelig lider under den. En annen oversikt av Edith Chen og kolleger fra 2022 diskuterer til og med den kompliserte kombinasjonen av økonomisk suksess, gunstigere psykisk utvikling og mulige fysiske belastninger i noen forløp av sosial mobilitet. Heller ikke av dette kan man utlede et personlig sykdomsforløp.
Det jeg synes er viktig ved slike funn, er åpenheten. En klassereise kan gjøre ting lettere og samtidig kreve tilpasning. Man trenger verken å bagatellisere gleden over den eller betrakte hver vanskelighet som en uunngåelig pris. Og den som ikke merker noen indre konflikt i det hele tatt, har dermed ikke fortrengt noe. Kanskje passer de tidligere verdiene og de nye mulighetene rett og slett godt sammen.
Hvilke forandringer hører egentlig til meg?
Den som ser tilbake, kan prøve å teste seg selv ut fra enkelte egenskaper: Er jeg fortsatt raus, forsiktig, nysgjerrig, pålitelig? Slike spørsmål er forståelige, men egenskaper viser seg på tvers av mange situasjoner. En ny anskaffelse eller en annen fritidsvane er knapt nok til å bedømme en hel karakter.
Mer opplysende synes jeg det er å se på beslutninger. Hvilke overbevisninger fra det tidligere livet er fortsatt viktige i dag? Hvilke har jeg revidert av gode grunner? Har jeg endret måten jeg omgås mennesker på, og i så fall hvorfor? Finnes det vaner som gjør meg godt i dag, selv om de en gang oppsto av mangel? Og hvilke holder jeg bare fast ved fordi jeg ikke vil skuffe noen?
Dette er ikke spørsmål fra en vitenskapelig validert test. Det er oppfordringer til å se nøyere på sin egen livshistorie. Svarene kan bli motstridende. Ingen skylder tross alt fortiden sin fullstendig samsvar.
Også formuens opprinnelse endrer historien. Et selskap bygget opp over flere tiår, en stor arv og en uventet gevinst skiller seg betydelig fra hverandre i hvilke beslutninger og erfaringer som gikk forut. Artikkelen Selv opptjent eller arvet: Spiller det noen rolle hvor formuen kommer fra? ser nærmere på disse forskjellene. Her er det først og fremst verdt å holde fast at det ikke finnes én typisk biografi om å bli rik.
Det samme mennesket, bare med flere muligheter?
Den som er rik i dag, trenger ikke konservere mennesket fra før. Kanskje var dette mennesket på noen punkter mer engstelig, mer urettferdig eller mindre fritt enn det gjerne ville ha vært. Det ville være merkelig å ville beholde nettopp slike egenskaper av troskap mot fortiden. Samtidig kan tidligere erfaringer forbli verdifulle, nettopp fordi de ikke lenger styrer hele hverdagen.
Til slutt ville jeg derfor ikke besvare spørsmålet i overskriften med et raskt ja eller nei. Mennesker forandrer seg uansett. Et økonomisk løft kan gjøre prosessen raskere, synliggjøre nye sider eller forandre forbausende lite i grunnleggende overbevisninger. Forskningen tyder på ulike erfaringer og er særlig begrenset der vi snakker spesifikt om mennesker med svært store formuer.
Ideen bak Tired of Wealth er i seg selv et uvanlig spørsmål om hvilken plass penger har i ens eget liv. Den kan ikke besvare det personlige identitetsspørsmålet på vegne av noen. Til det trengs det heller ingen filosofisk egnethetstest for millionærer.
Kanskje er det nok at noen kan si om seg selv: Jeg er annerledes i dag enn for ti år siden. Jeg vet hvor jeg kommer fra, og hvilke forandringer jeg ønsker velkommen. Og jeg trenger ikke snakke ned min tidligere versjon for å være fornøyd med den jeg er i dag.
Kilder
McAdams, Dan P., og Kate C. McLean (2013). «Narrative Identity». Current Directions in Psychological Science, 22(3), s. 233-238. https://doi.org/10.1177/0963721413475622
Friedman, Sam (2016, publisert på nett første gang 2015). «Habitus clivé and the emotional imprint of social mobility». The Sociological Review, 64(1), s. 129-147. https://doi.org/10.1111/1467-954X.12280
Friedman, Sam (2012). «Cultural omnivores or culturally homeless? Exploring the shifting cultural identities of the upwardly mobile». Poetics, 40(5), s. 467-489. https://doi.org/10.1016/j.poetic.2012.07.001
Friedman, Sam, Dave O’Brien og Ian McDonald (2021). «Deflecting Privilege: Class Identity and the Intergenerational Self». Sociology, 55(4), s. 716-733. https://doi.org/10.1177/0038038520982225
Folkes, Louise (2022, publisert på nett første gang 2021). «Re-Imagining Social Mobility: The Role of Relationality, Social Class and Place in Qualitative Constructions of Mobility». Sociological Research Online, 27(1). https://doi.org/10.1177/1360780420985127
Kallschmidt, Anna M., og Asia A. Eaton (2019). «Are lower social class origins stigmatized at work? A qualitative study of social class concealment and disclosure among White men employees who experienced upward mobility». Journal of Vocational Behavior, 113, s. 115-128. https://doi.org/10.1016/j.jvb.2018.08.010
Destin, Mesmin, og Régine Debrosse (2017). «Upward social mobility and identity». Current Opinion in Psychology, 18, s. 99-104. https://doi.org/10.1016/j.copsyc.2017.08.006
Chen, Edith, Gene H. Brody og Gregory E. Miller (2022). «What Are the Health Consequences of Upward Mobility?». Annual Review of Psychology, 73, s. 599-628. https://doi.org/10.1146/annurev-psych-033020-122814