«Self-made» er et av de mest populære ordene så snart det snakkes om store formuer. Det høres ut som arbeid, utholdenhet og personlig suksess. «Arvet» høres ut som en fordel som fantes allerede før dagens eier gjorde noe for den. Disse merkelappene forteller tilsynelatende straks noe om menneskene bak. Noen ganger avslører de imidlertid mer om forestillingene våre om innsats enn om det faktiske livet til dem det gjelder.
La oss ta to personer med åtte millioner euro i nettoformue hver. Den ene har grunnlagt og solgt en bedrift. Den andre har overtatt en sammenlignbar formue fra en forelder. Begge kan finansiere livsoppholdet sitt, ta beslutninger uten umiddelbart økonomisk press og hjelpe andre. Likevel kunne de snakke svært forskjellig om hva disse pengene betyr for dem. Den ene forbinder dem kanskje med flere tiår med eget arbeid. For den andre hører de med til historien til en familie der penger lenge har preget beslutninger, forventninger og muligheter.
Det ville være fristende å lage to faste psykologiske typer av dette. Den som har tjent pengene selv, er stolt og fornøyd. Den som har arvet, må rettferdiggjøre seg. Men slik fungerer et menneskeliv sjelden. Jeg er derfor interessert i hva opprinnelsen til en formue faktisk kan forklare, hvor forskningen finner forskjeller, og på hvilket punkt vi ville begynne bare å fortelle historier som høres bra ut.
En formue har en sum og en forhistorie
Den som bare ser på formue som et tall, overser en stor del av hvordan den oppsto. En eiendomsmasse kan ha vokst over generasjoner. En bedrift kan ha økt betydelig i verdi etter oppstarten. Noen mennesker får betydelig støtte fra familiemedlemmer mens disse fortsatt lever, og bygger deretter opp noe selv. Andre begynner uten slike midler, men drar nytte av utdanning, kontakter eller et gunstig tidspunkt.
Også begrepet «selv opptjent» betegner svært ulike prosesser. Å spare av lønnen, bygge opp en bedrift, eie andeler eller selge eiendom kan gi det samme økonomiske resultatet, men krever ulike beslutninger og livsveier. Ved arvet formue er det lignende: En overraskende pengesum, overtakelsen av en bedrift som har vært forberedt i årevis, og en felles familieeiendom har lite til felles så snart man snakker om hverdagen til mottakerne.
En enkel inndeling i to grupper vil derfor alltid miste en del av virkeligheten. Selv oppbygd formue kan inneholde støtte fra familien. Arvet formue kan deretter bli bevart, utvidet eller også brukt opp gjennom eget arbeid. Og noen formuer består i ulik grad av flere kilder som etter mange år knapt lar seg skille fra hverandre.
Det er ingen grunn til å erklære opprinnelsen for uviktig. Den kan bestemme tidspunktet for en økonomisk forandring, være knyttet til relasjoner og avgjøre hvordan noen forstår sitt eget ansvar. Men man bør ikke forveksle spørsmålet om opprinnelse med en dom over personligheten.
Hva en stor millionærstudie virkelig fant
Grant Donnelly, Tianyi Zheng, Emily Haisley og Michael Norton undersøkte i en studie publisert i 2018 to utvalg med til sammen mer enn 4 000 millionærer. De spurte kom fra til sammen 17 land; dataene stammet fra undersøkelser for en finansinstitusjon. Forskerne sammenlignet blant annet det rapporterte velværet med størrelsen på og de oppgitte kildene til formuen.
Resultatet som ofte siteres: Ved sammenlignbar formue rapporterte millionærer som overveiende hadde skapt formuen sin selv, i gjennomsnitt et noe høyere velvære enn dem der formuen overveiende kom fra kilder de ikke hadde skapt selv, som arv. Forskerne kalte selv forskjellen moderat. I tillegg viste det seg en positiv sammenheng med enda større formue først og fremst i spesielt høye formuesområder.
Det høres først ut som et klart svar på spørsmålet vårt. Men studien måler ikke et forsøk der to ellers like mennesker tilfeldig måtte enten opparbeide eller arve en formue. Den fanger opp forskjeller mellom mennesker der livshistoriene allerede har forløpt ulikt. Utvalgene besto hovedsakelig av menn, var økonomisk svært godt stilt og kunne nås via en finansinstitusjon. Det er verdifullt for en undersøkelse av millionærer, men ikke et tilfeldig utvalg av alle formuende mennesker.
Dessuten ble formueskilder registrert i kategorier. Forskerne kunne dermed ikke bestemme helt nøyaktig hvilken andel av den eksisterende formuen som kom fra egen innsats, og hvilken som kom fra overføringer eller andre kilder. De spurte rapporterte sitt eget velvære, ikke en objektiv måling av et lykkelig liv. Også de to studiene brukte ulike spørsmål for dette.
Fremfor alt tillater ikke en statistisk sammenheng noen entydig forklaring av årsaken. Kanskje spiller følelsen av egen innsats en rolle. Kanskje er det forskjeller i yrkesaktivitet, livshistorie, alder, familie eller selvbilde. Kanskje bidrar noe helt annet til den lille avstanden mellom gruppene. Studien dokumenterer en interessant forbindelse mellom opprinnelsen til en formue og velvære. Den beviser ikke at arvinger psykologisk må være mindre fornøyde.
Hva som kunne være viktig ved egen innsats
Eget arbeid kan gi en formue betydning, fordi historien om hvordan den oppsto, er forståelig. Den som har grunnlagt et firma, husker kanskje beslutninger, vanskeligheter, muligheter og mennesker han har arbeidet sammen med. Også den som har spart og investert i flere tiår, kjenner veien til resultatet. Pengene står da kanskje for evner, beslutninger og ens egen innflytelse på fremtiden.
Det er en plausibel tolkning, men den kan ikke bevises direkte ut fra millionærstudien. For kontroll over eget liv oppstår ikke bare ved å tjene penger. En arving kan håndtere en overtatt bedrift svært selvstendig. En gründer kan omvendt i årevis stå under økonomiske forpliktelser, gjeld og andres forventninger. Veien formuen kom, forklarer altså ikke automatisk hvor mye frihet noen opplever i dag.
I tillegg oppstår suksess aldri helt isolert. Den som selger en bedrift, har sannsynligvis selv ytt noe. Kanskje hadde han dessuten gode skoler, forståelsesfulle pårørende, finansieringsmuligheter eller et marked som vokste akkurat til rett tid. Disse betingelsene tar ikke verdien fra arbeidet hans. De gjør bare fortellingen vanskelig om at noen har skapt hele formuen sin utelukkende ved egen kraft.
Og arvinger er ikke mennesker uten en historie med innsats. En person kan overta en formue etter allerede å ha arbeidet i flere tiår. En annen driver familiebedriften videre og har virkelig ansvar for ansatte. En økonomisk fordel og personlig innsats kan møtes i den samme biografien uten å oppheve hverandre.
Arvede penger er ofte også familiehistorie
Sosiologien gir et annet blikk på dette spørsmålet enn den rene målingen av velvære. Merlin Schaeffer undersøkte i 2014 i tjue åpne intervjuer hvilken sosial betydning arvet finansformue har for mennesker i USA. Blant samtalepartnerne var arvinger, fremtidige arvinger og mennesker som selv ville etterlate noe.
I samtalene viste det seg et spenningsfelt mellom penger som ikke var opparbeidet selv, og forestillingen om at formue gis videre som støtte innad i familien. I det andre perspektivet tar arvinger delvis også på seg en rolle i familien: De blir selv dem som kan hjelpe andre. Schaeffers undersøkelse forklarer dermed hvorfor en arv kan oppleves annerledes enn salget av et firma man har grunnlagt selv, selv om pengesummen er den samme.
Hannah Quinz har i 2022 intervjuet sju yrkesaktive formuesarvinger. Hun undersøkte hvordan disse menneskene forbinder den privilegerte posisjonen sin med forestillinger om innsats og rettferdighet. De spurte utviklet ulike tolkninger av bakgrunnen og virksomheten sin. Dette er opplysende kvalitative resultater, men sju intervjuer tillater naturligvis ikke noe utsagn om hvordan flertallet av alle arvinger tenker.
Spørsmålet om familiebånd hører derfor like mye med til opprinnelsen til en formue som selve den økonomiske prosessen. Den som arver noe, overtar kanskje også forventninger, minner og vaner. Det kan være behagelig, belastende eller rett og slett en selvfølge. Den særskilte situasjonen der noen opplever arvede penger som ufortjente, har vi sett nærmere på i En stor arv og følelsen av ikke å ha fortjent den. Her er vi interessert i det større bildet: En formueskilde kan føre med seg en sosial historie som ikke står på noen kontoutskrift.
Hvordan andre vurderer opprinnelsen
Det er ikke bare eierne selv som skiller mellom selv opptjente og arvede penger. Også utenforstående vurderer hvem formue rettferdig tilhører.
Sharon Baute, Luna Bellani og Katharina Hecht gjennomførte et tysk vignetteksperiment publisert i 2025 med 6 018 spurte. Deltakerne vurderte tenkte velstående personer. Arvet formue ble vurdert som mindre fortjent enn formue skaffet gjennom gründervirksomhet eller ledelse. Overraskende var det at dette ikke i tilsvarende grad førte til høyere støtte til å skattlegge arvingene. Undersøkelsen ble publisert som et vitenskapelig diskusjonsnotat; den fanger opp samfunnsmessige vurderinger av beskrevne personer, ikke det indre livet til virkelige formuende.
Dette funnet passer ikke inn i en enkel historie der mennesker i prinsippet avviser arvet velstand. Tydeligvis kan de se en økonomisk fordel som mindre basert på innsats og likevel godta den av andre grunner. Familiebånd, forestillinger om eiendom eller rettferdighetssans kan da vektes ulikt.
Sosiologen Rachel Sherman intervjuet femti velstående newyorkere til boken Uneasy Street, publisert i 2017. Studien beskriver hvordan de spurte rettferdiggjør livsstilen og den samfunnsmessige fordelen sin overfor seg selv. Arbeid, beskjedenhet og ønsket om ikke å se seg selv som noe bedre spilte da en viktig rolle. Blant de intervjuede var både mennesker med betydelig arv og mennesker med høye egne inntekter.
Heller ikke her bør man lage en verdensteori om millionærer ut fra femti intervjuer. Men de viser hvor nært pengenes opprinnelse kan være knyttet til sosiale forventninger. Mennesker vil ikke bare vite om de har råd til noe. Noen vil også kunne forklare på en forståelig måte hvorfor de får lov til å ha råd til det. Om dette spørsmålet i det hele tatt opptar dem, er fortsatt individuelt forskjellig.
En arv endrer ikke velværet automatisk
På dette punktet er det verdt å ta et motblikk på forskningen. Millionærstudien sammenlignet mennesker som allerede var formuende. Men hva skjer når noen faktisk får en arv? Endrer velværet hans seg målbart etterpå?
Rachel Ong, Toan Nguyen og Garth Kendall undersøkte dette i en australsk longitudinell studie publisert i 2018. De brukte data fra årene 2001 til 2015 og skilte mellom arv og økonomisk støtte fra foreldre som fortsatt levde. Ved hjelp av statistiske metoder prøvde de å ta hensyn til forskjeller mellom mottakere og ikke-mottakere. For de undersøkte målene på helse og velvære fant de ingen systematiske belegg for en årsaksvirkning av slike overføringer.
Resultatet motsier ikke automatisk millionærstudien. Det australske arbeidet stiller et annet spørsmål, undersøker en annen befolkning og andre utfall. Det kan heller ikke utelukke at bestemte særlig store eller personlig betydningsfulle arver endrer livet til enkeltmennesker sterkt. Men det viser hvorfor man ikke bør utlede en fast psykologisk virkning av en ren pengeoverføring.
En undersøkelse av Ignacio Belloc, José Alberto Molina og Jorge Velilla publisert i 2025 så på sin side på eldre mennesker i 16 europeiske land. Der fant man hos kvinner tegn på en økt sannsynlighet for depressive symptomer etter en arv, særlig i noen av de undersøkte undergruppene. Samtidig fant forfatterne også gunstige sammenhenger ved bestemte mål på fysisk helse og bevegelse. Disse resultatene er ikke noe generelt utsagn om at det å arve gjør deprimert. De gjelder spesifikke mål, grupper og en observasjonsstudie; dessuten er et arvefall ofte knyttet til et tap, der den egne virkningen er vanskelig å skille helt ut.
Den som leser arbeidene sammen, får ingen hendig lykkerangering. Hvor pengene kommer fra, kan henge sammen med opplevelsen. Hvor sterkt, på hvilken måte og hos hvem er langt vanskeligere å bestemme enn overskriften «Millionærer som har tjent pengene selv, er lykkeligere» skulle tilsi.
Det statistikken ikke vet om ens egen hverdag
En formueskilde er i første omgang en hendelse eller en rekke hendelser i en biografi. For livet senere er imidlertid andre spørsmål viktige: Kan noen fritt bestemme hvordan han arbeider? Er formuen tilgjengelig eller bundet i en bedrift? Har andre mennesker berettigede krav eller i det minste forventninger? Og hvilken rolle vil eieren selv ha fremover?
Forskerne Nicholas Buttrick og Shigehiro Oishi understreket i en vitenskapelig kommentar fra 2023 at mange kjente undersøkelser om penger og lykke måler inntekt, selv om formue har en annen betydning for den langsiktige økonomiske situasjonen. Også de peker på at det trengs mye mer forskning på forholdet mellom formuens opprinnelse og velvære. Den som støtter seg på en særlig overbevisende enkeltstudie, bør ta denne advarselen på alvor.
Et menneske som har solgt en bedrift, kan etter salget savne kontakten med det tidligere arbeidet sitt. En arving kan for første gang oppleve at han fritt får bestemme over egne yrkesmål. Andre mennesker opplever nøyaktig det motsatte. Slike muligheter hører med til en realistisk betraktning, men må ikke i ettertid gis ut som målte resultater fra studiene som er sitert.
Artikkelen Er jeg fortsatt det samme mennesket etter at jeg ble rik? handler om hvordan ens eget selvbilde endrer seg etter et økonomisk løft. Der står veien mellom før og nå i forgrunnen. Opprinnelsen til en formue er bare en del av denne veien, selv om den noen ganger er en del som preger mye.
Opprinnelsen forklarer ikke hva det skal bli av den
Kanskje kan utgangsspørsmålet best besvares ved å holde to nivåer fra hverandre. Det første er empirisk: Det finnes tegn på at formueskilde og velvære kan henge sammen. Den direkte forskningen blant millionærer viser en moderat forskjell i favør av selv skapt formue. Andre undersøkelser av faktiske overføringer gir imidlertid ingen enhetlig virkning på helse og velvære. En enkel årsaksforklaring har vi dermed ikke.
Det andre nivået gjelder betydningen mennesker gir det de eier. Noen kan være stolte av en bedrift de har bygget opp selv, og samtidig vite hvor mye flaks som hørte med. Noen kan sette pris på en arv som en gest fra familien og leve et eget liv med den uten skyldfølelse. Også blandingsformer er mulige. Hva mennesker gjør ut av formueshistorien sin, er ikke allerede fullstendig avgjort av den første setningen i den.
Jeg synes derfor ikke en moralsk rangering av opprinnelse er særlig nyttig. Den ville forutsette at måten pengene ble skaffet på, automatisk avgjør karakteren, livstilfredsheten eller retten til å eie. For alt dette strekker verken dataene eller livshistoriene til.
Like lite kan man av opprinnelsen til en formue utlede om noen bør beholde den, investere den eller frivillig gi den videre. Ideen bak Tired of Wealth handler på en uvanlig åpen måte om den siste muligheten. Den retter seg mot mennesker som selv vil tenke over det. En arv er ikke noen sterkere grunn til det enn selv opptjente penger, og ingen trenger å rettferdiggjøre sin egen formueshistorie med en gave.
Til syvende og sist har penger ingen hukommelse om den forrige eieren sin. Det har mennesker derimot. Disse minnene, beslutningene og sosiale relasjonene kan forklare hvorfor den samme summen betyr noe helt forskjellig i to liv. Opprinnelsen er en del av historien. Måten noen lever med formuen sin på i dag, skriver den videre.
Kilder
Donnelly, Grant E., Tianyi Zheng, Emily Haisley og Michael I. Norton (2018). «The Amount and Source of Millionaires’ Wealth (Moderately) Predict Their Happiness». Personality and Social Psychology Bulletin, 44(5), s. 684-699. https://doi.org/10.1177/0146167217744766
Schaeffer, Merlin (2014). «The Social Meaning of Inherited Financial Assets: Moral Ambivalences of Intergenerational Transfers». Historical Social Research, 39(3), s. 289-317. https://doi.org/10.12759/hsr.39.2014.3.289-317
Quinz, Hannah (2022). «Die Weltsicht der „working rich“ – Gerechtigkeitsvorstellungen und Legitimierungsstrategien von arbeitenden Vermögenserb:innen». Österreichische Zeitschrift für Soziologie, 47, s. 155-174. https://doi.org/10.1007/s11614-022-00479-y
Baute, Sharon, Luna Bellani og Katharina Hecht (2025). «Deservingness of the Rich, Wealth Taxation, and the Paradox of Inheritance». IZA Discussion Paper, nr. 18043. https://www.iza.org/publications/dp/18043/deservingness-of-the-rich-wealth-taxation-and-the-paradox-of-inheritance
Sherman, Rachel (2017). Uneasy Street: The Anxieties of Affluence. Princeton University Press. https://press.princeton.edu/books/hardcover/9780691165509/uneasy-street
Ong, Rachel, Toan Nguyen og Garth Kendall (2018). «The impact of intergenerational financial transfers on health and wellbeing outcomes: A longitudinal study». Social Science & Medicine, 214, s. 179-186. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2018.08.028
Belloc, Ignacio, José Alberto Molina og Jorge Velilla (2025). «When wealth hurts: Inheritances and the health of older Europeans». The Journal of the Economics of Ageing, 32, artikkel 100591. https://doi.org/10.1016/j.jeoa.2025.100591
Buttrick, Nicholas, og Shigehiro Oishi (2023). «Money and happiness: A consideration of history and psychological mechanisms». Proceedings of the National Academy of Sciences, 120(13), e2301893120. https://doi.org/10.1073/pnas.2301893120