Tenk deg at noen overfører et større beløp til sin voksne datter, slik at hun har råd til en leilighet. Et annet menneske finansierer arbeidet til en allmennyttig organisasjon. Et tredje gir penger videre til noen hvis livsvei han synes er interessant, og som han vil gjøre noe mulig for. På kontoutskriftene kunne det stå det samme tre ganger: Penger ble overført. Men bak beslutningene kan det ligge helt forskjellige tanker.
Det jeg er interessert i, er mindre om giveren føler seg særlig edel. Det kan uansett knapt fastslås pålitelig utenfra. Mer interessant er spørsmålet om hva mennesker vil oppnå ved å gi videre pengene sine. Noen tenker først og fremst på mottakeren. Noen opplever en følelse av ansvar. Andre vil selv se noe som ikke ville ha oppstått uten hjelpen deres. Og noen har rett og slett kommet frem til at de heller vil se en bestemt sum i andres hender.
Jo større formuen er, desto mer synlige blir slike beslutninger kanskje. Da handler det ikke lenger bare om en bursdagsgave eller en støtte av og til. Familierelasjoner, offentlige forventninger, forestillinger om rettferdighet og ens egen livshistorie kan komme i tillegg. En allmenngyldig psykologi om store gaver har vi dermed likevel ikke. Forskningen undersøker først og fremst donasjoner til organisasjoner, private overføringer innad i familien og enkeltbeslutninger i eksperimenter. Disse ulike situasjonene må man holde fra hverandre.
Én gave, mange mulige grunner
René Bekkers og Pamala Wiepking gikk i en litteraturoversikt publisert i 2011 gjennom mer enn 500 vitenskapelige arbeider om donasjoner til veldedige formål. De ordnet de undersøkte mekanismene i åtte områder, blant dem opplevd behov, det å bli bedt om en donasjon, kostnader og nytte, altruisme, omdømme, psykologiske fordeler, personlige verdier og den forventede effekten av en gave.
Dette er ikke et spørreskjema som finner åtte ryddig atskilte skuffer hos et enkelt menneske. Det er en ramme for å forklare ulike påvirkninger på giveratferd. Likevel viser den hvorfor ett eneste svar på «hvorfor?» sjelden er nok. Den som gir penger, kan se et konkret behov, reagere på en forespørsel, handle ut fra en overbevisning og etterpå glede seg over det. Disse grunnene utelukker ikke hverandre.
For private gaver og formuesoverføringer er de en nyttig orientering, så lenge vi ikke glemmer sammenhengen. En organisasjon kan verve givere og rapportere offentlig om resultater. En søster ber kanskje ikke engang broren sin direkte om hjelp, men forteller om vanskeligheter. En fremmed privatperson kan få et tilbud som ikke er bundet til noe allmennyttig formål. Den ytre handlingen ligner. Relasjonen og forventningene til den er betydelig forskjellige.
Å ville gjøre noe mulig for noen
Det mest åpenbare motivet er ønsket om at et annet menneske skal få det bedre. Til det trenger man ingen komplisert teori. Den som ser at en nær person ikke har råd til en utdanning, en bestemt behandling eller et lenge næret ønske, har kanskje glede av å åpne denne muligheten. Også fremmede mennesker kan man ønske noe godt uten å forvente noe tilbake.
I økonomien betegner altruisme at man tar hensyn til andres velferd i egne beslutninger. Dette er i første omgang et analytisk begrep og ingen orden for særlig dydige mennesker. I praksis kan interesse for den andre og egen glede eksistere side om side. Man trenger ikke operere følelsen av å ha hjulpet ut av en handling for å få ta den på alvor.
Litteraturen om donasjoner til veldedige formål viser imidlertid også at mennesker heller gir når de oppfatter et behov og tror at hjelpen deres faktisk kan utrette noe. Hos Bekkers og Wiepking er dette en av de sentrale mekanismene. Den som forstår en konkret situasjon, tar kanskje lettere en beslutning enn noen som bare får beskrevet et ubestemt problem. Av dette kan man ikke utlede noen sikker forutsigelse for en bestemt privat millionsgave. Men det forklarer hvorfor spørsmålet om formålet ofte kommer før spørsmålet om summen.
Ikke alle givere vil kontrollere virkningen i detalj. For noen er det nok å åpne en mulighet for mottakeren og overlate den videre beslutningen til ham. Andre ønsker tilbakemeldinger eller en synlig sammenheng mellom penger og resultat. Om det utvikler seg et godt forhold av dette, avhenger også av hva mottakeren forstår med en fri gave. Blikket fra begge sider hører derfor hjemme i den senere artikkelen Hva skjer når penger skifter eier?.
Gleden ved å gi er ingen pinlig tilståelse
Økonomen James Andreoni arbeidet allerede for flere tiår siden med en forklaring som har blitt kjent under uttrykket Warm Glow. I et teoretisk arbeid fra 1990 beskrev han at mennesker kan ha en personlig nytte av selve det å gi. De er kanskje interessert i andres velferd og opplever samtidig selve det å gi som tilfredsstillende.
Denne forestillingen blir av og til misforstått, som om vitenskapen dermed hadde avslørt all raushet som forkledd egoisme. Det ville være en ganske trist bruk av en økonomisk modell. Den som hjelper moren sin og blir glad etterpå, har ikke hjulpet moren mindre. Og den som støtter en fremmed person og samtidig er fornøyd med seg selv, trenger ikke av den grunn bare ha sett det andre mennesket som et middel til et mål.
Den personlige nytten kan bestå av takknemlighet, stolthet, indre samsvar eller gleden over i det hele tatt å kunne handle. Den kan også utebli. Noen mennesker gir av pliktfølelse uten at beslutningen føles behagelig. Den som bare ser på de behagelige følelsene, overser en del av det som faktisk skjer når mennesker gir.
Det jeg særlig synes er interessant, er at et utbredt moralsk krav her ikke treffer. Vi forventer noen ganger at en virkelig god gave ikke skal bety noe som helst for giveren selv. Hvorfor egentlig? En gave er ikke automatisk mindre frivillig bare fordi giveren har glede av den. Problematisk blir det først når ønsket hans om en god følelse fortrenger mottakerens selvbestemmelse eller behov.
Verdier, livshistorie og bildet av seg selv
Mennesker kan forstå det å gi som et uttrykk for det som er viktig for dem. Den som har vokst opp i en familie der man selvfølgelig støtter hverandre, vil kanskje føre denne vanen videre. Den som forbinder sin økonomiske suksess med heldige omstendigheter eller andres hjelp, kan utvikle et behov for selv å gi noe tilbake. Andre tenker på muligheter de manglet i unge år, og vil gjøre dem mulige for noen.
Her forbindes en beslutning om penger med ens egen historie. Giveren stiller seg kanskje spørsmål som: Hva slags menneske vil jeg være? Hva skal være igjen av suksessen min? Hvilket ansvar føler jeg overfor mennesker som har færre muligheter? Slike overveielser trenger slett ikke føre til en gave. Den som har dem, kan også bestemme seg for å bruke pengene sine annerledes. Det avgjørende er hvilken rolle personlige verdier spiller når mulige handlinger vurderes.
En undersøkelse av Sara Konrath og Femida Handy utviklet og testet et spørreskjema om motiver for å donere. Forskerne fant da seks dimensjoner som kan skilles fra hverandre, blant dem altruisme, tillit, sosiale grunner og ens eget selvbilde. Også skatterelaterte grunner og hindringer for å gi ble registrert. Spørreskjemaet gjelder donasjoner til allmennyttige formål. Det beviser verken at mennesker alltid bevisst kan holde disse motivene fra hverandre, eller at den samme strukturen gjelder uendret ved store private gaver.
Men det gjør én ting tydelig: Å gi trenger ikke oppstå av én eneste indre drivkraft. Den som støtter en organisasjon, kan dele målene dens, ha tillit til hvordan den håndterer penger, og samtidig være stolt av å ha gitt et bidrag. Ved en privat gave kunne verdier, personlig tilknytning og tillit også møtes, bare i en annen relasjon.
Store formuer kommer med egne historier
Om svært velstående mennesker antas det noen ganger generelt at de vil kjøpe seg et godt rykte med rause gester eller berolige en dårlig samvittighet. I enkelttilfeller kan det være et tenkelig motiv. Men den som gjør det til en generell forklaring, erstatter forskning med en mistanke.
Hans Peter Schmitz, George Mitchell og Elena McCollim undersøkte i en analyse publisert i 2021 187 offentlig tilgjengelige brev fra dem som har signert Giving Pledge, et initiativ der særlig formuende erklærer at de har til hensikt å gi en betydelig del av formuen sin til allmennyttige formål. Forskerne identifiserte ulike offentlige begrunnelsesmønstre. Ofte nevnt var takknemlighet, ønsket om å gi noe tilbake, påvirkningen fra ens egen oppdragelse og hensikten om å utrette noe. Andre brev understreket personlig tilfredshet, bekymring for altfor store arver eller manglende bruksmuligheter for overskuddsformue.
Denne studien er interessant nettopp på grunn av grensen sin. Forskerne analyserte brev, altså offentlige selvfremstillinger. De kunne dermed undersøke hvordan milliardærer forklarer rausheten sin. Men de kunne ikke se inn i hodet deres eller påvise hvilke unevnte motiver som faktisk var avgjørende. Et offentlig brev er en fortelling som retter seg mot et publikum. Det gjør det ikke automatisk uærlig. Det gjør det til en annen datakilde enn en anonym spørreundersøkelse eller en observert privat beslutning.
Dessuten handler Giving Pledge om offentlig erklært filantropi. Den som gir en stor privat gave, uten stiftelse, kampanje eller samfunnsmessig misjon, står i en annen situasjon. Nettopp for slike personlige formuesoverføringer er forskningen mindre omfattende. Man kan hente inspirasjon fra filantropiens felt, men ikke lage en ferdig motivstatistikk over private givere av det.
Familie: hjelp, nærhet og noen ganger også forventning
Innad i familier er penger særlig tett knyttet til relasjoner. Foreldre vil gi barna sine en god start. Voksne søsken hjelper hverandre i en vanskelig periode. Besteforeldre gir noe videre fordi de vil oppleve virkningen selv. Ofte hører hengivenhet, ansvar og bevisstheten om ulike muligheter samtidig med til beslutningen.
Den økonomiske forskningen på private pengeoverføringer har lenge undersøkt hvordan altruistiske motiver og former for bytte kan virke sammen. Donald Cox stilte allerede i et arbeid fra 1987 opp disse ulike forklaringene på private inntektsoverføringer mot hverandre. Bak en overføring kan det ligge omsorg for andre, forventninger om senere hjelp eller andre familierelasjoner. Slike modeller ordner mulige motiver. De tillater ingen fjerndiagnose av hvorfor en bestemt familie gir videre penger.
Og faktisk kan forventninger oppstå på begge sider. Den som hjelper, vil kanskje at den andre personen skal bli uavhengig. Den som får hjelp, vil kanskje disponere gaven fritt. Noen ganger forstår begge de samme pengene svært forskjellig. En frivillig støtte kan på denne måten bli en kilde til tilknytning, men av og til også til en usagt kontrakt.
Forskjellen mellom å gi og å forplikte tar vi grundigere opp i familieartiklene. For motivene holder det i første omgang: Også en gave til pårørende kan oppstå av kjærlighet, pliktfølelse, forsiktighet og håp samtidig. Blandingen gjør ikke giveren mistenkelig. Den fortjener bare en nærmere betraktning enn ordet «raushet» alene tillater.
Anerkjennelse, uten straks å være kjøpbar
Selvfølgelig kan også ønsket om anerkjennelse spille en rolle. En offentlig kunngjort gave gjør det synlig at noen kan og vil gi fra seg penger. Kanskje skal handlingen oppmuntre andre. Kanskje liker giveren applausen. Ofte kan de to ikke skilles helt fra hverandre.
Psykologisk forskning om takknemlighet viser dessuten at en vennlig reaksjon på hjelp har sosial betydning. Adam Grant og Francesca Gino fant i eksperimenter fra 2010 at uttrykk for takk kunne fremme videre hjelpsom atferd, særlig fordi hjelperne følte seg sosialt verdsatt. Det dreide seg om situasjoner der man hjalp andre, og ikke spesifikt om gaver i millionklassen. Likevel er skillet interessant: Anerkjennelse trenger ikke være en pris man kjøper gode gjerninger med. Den kan signalisere at relasjonen har betydning for begge sider.
Den som gir anonymt, gir avkall på offentlig anerkjennelse, men får kanskje andre former for personlig tilfredsstillelse. Den som gir synlig, kan fremme en sak og samtidig forbedre sitt eget omdømme. Av synligheten alene kan man ikke se hvilket motiv som var hvor sterkt. Nettopp derfor får dette temaet en egen artikkel med Gi anonymt eller ønske å bli sett?. Beslutningen om offentlighet er for kompleks til å avgjøres her med en moralsk merkelapp.
Ansvar er noe annet enn skyld
Et menneske kan oppleve formuen sin som et ansvar. Kanskje vil han gi familiemedlemmer trygghet, skape muligheter eller støtte arbeid med samfunnsproblemer. Det kan vokse frem av takknemlighet eller av overbevisningen om at økonomiske fordeler også fører med seg plikter. Det kan like gjerne bety at noen fortsatt vil forvalte eiendelene sine selv, nettopp fordi han føler seg ansvarlig for dem.
Jeg ville vært forsiktig med påstanden om at den som eier særlig mye, nødvendigvis må ha et behov for å gi det bort. Mennesker er forskjellige i hvordan de forstår forpliktelsene sine. Formue kan inneholde eget arbeid, familiehistorie, risikoer og bindinger. Kontosaldoen forteller oss bare en liten del av dette.
Under gjennomgangen slår det en hvor ofte frivillig giving og moralske forventninger dukker opp i de samme diskusjonene. Av den grunn bør man ikke skyve de to begrepene inn i hverandre. Når noen gir fra seg pengene sine for å ivareta et ansvar han selv har valgt, er det en mulig forklaring på handlingen hans. Når utenforstående tillegger ham dette ansvaret, beskriver de i første omgang sine egne forventninger. At de to noen ganger stemmer overens, gjør dem ennå ikke identiske.
Heller ikke skyldfølelse er noe pålitelig kompass for pengebeslutninger. Den som gir bort noe for å bli kvitt en ubehagelig vurdering av seg selv, kan føle seg lettet etterpå eller utvikle ny tvil. Studiene som er nevnt her, dokumenterer ingen generell mekanisme der en stor gave fjerner slike følelser varig. Jeg ville derfor ikke rådet noen til å rense seg moralsk gjennom en overføring. Hvitvasking av samvittigheten er en dårlig idé også når man mener det metaforisk.
Hvorfor det forblir et personlig spørsmål hos Tired of Wealth
Ideen bak Tired of Wealth er uvanlig enkel: Hvis noen frivillig vil gi fra seg formue, er jeg beredt til å ta imot den. Jeg skjuler ikke at disse pengene ville interessert meg. Nettopp denne åpenheten er en del av prosjektet. Den som leser siden, skal vite hvem som kommer med et tilbud her, og hva det består i.
Blikket på forskningen gir ingen ferdig målgruppe med en bestemt psykologisk svakhet. Jeg vet ikke hvilke motiver en mulig giver ville hatt. Kanskje vil han støtte en konkret person. Kanskje har en større del av formuen hans rett og slett blitt mindre viktig for ham. Kanskje liker han den tørre humoren bak tilbudet. Og kanskje synes noen hele ideen er absurd og går igjen. Også det ville vært en forståelig reaksjon.
Det finnes ikke noe vitenskapelig holdbart grunnlag for på forhånd å forklare slike mennesker hva de ville vinne innvendig ved en gave. En beslutning om formue kan ha flere gode grunner, men den må komme fra eieren selv. Den som vil lese videre, kan i artikkelen Gjør det lykkeligere å gi bort penger enn å bruke dem? lese hva den psykologiske forskningen faktisk sier om mulige følelsesmessige virkninger. Grunner til en handling og de senere følgene av den er tross alt ulike spørsmål.
Det trenger ikke finnes et helt rent motiv
Den kanskje mest fornuftige konklusjonen av forskningen er at mennesker som gir, sjelden kan reduseres til ett eneste formål. De kan ville hjelpe fordi noen er viktige for dem. Fordi de vil se en virkning. Fordi det passer med verdiene deres. Fordi familien deres har vist dem det. Fordi de liker anerkjennelse. Eller fordi flere av disse grunnene finnes samtidig.
At giveren selv har noe igjen for det, gjør ikke gaven automatisk mindre verdt. Omvendt gjør et godt motiv langt fra hver overføring til en god beslutning. Mottakerens behov og frihet forblir viktige, det samme gjør følgene for giveren. Om dette kan man snakke uten å forherlige raushet eller i prinsippet mistro den.
Kanskje burde vi derfor ved en stor gave sjeldnere spørre om hensikten var helt uselvisk. Og oftere om de involverte forstår hva de avtaler med hverandre, hva de forventer av hverandre, og hvilken beslutning de virkelig vil ta. Penger kan raskt skifte eier. Betydningen mennesker gir dem, følger som regel med.
Kilder
Bekkers, René, og Pamala Wiepking (2011). «A Literature Review of Empirical Studies of Philanthropy: Eight Mechanisms That Drive Charitable Giving». Nonprofit and Voluntary Sector Quarterly, 40(5), s. 924-973. https://doi.org/10.1177/0899764010380927
Andreoni, James (1990). «Impure Altruism and Donations to Public Goods: A Theory of Warm-Glow Giving». The Economic Journal, 100(401), s. 464-477. https://doi.org/10.2307/2234133
Konrath, Sara, og Femida Handy (2018). «The Development and Validation of the Motives to Donate Scale». Nonprofit and Voluntary Sector Quarterly, 47(2), s. 347-375. https://doi.org/10.1177/0899764017744894
Schmitz, Hans Peter, George E. Mitchell og Elena M. McCollim (2021). «How Billionaires Explain Their Philanthropy: A Mixed-Method Analysis of the Giving Pledge Letters». VOLUNTAS: International Journal of Voluntary and Nonprofit Organizations, 32, s. 512-523. https://doi.org/10.1007/s11266-021-00338-6
Cox, Donald (1987). «Motives for Private Income Transfers». Journal of Political Economy, 95(3), s. 508-546. https://doi.org/10.1086/261470
Grant, Adam M., og Francesca Gino (2010). «A Little Thanks Goes a Long Way: Explaining Why Gratitude Expressions Motivate Prosocial Behavior». Journal of Personality and Social Psychology, 98(6), s. 946-955. https://doi.org/10.1037/a0017935