Det finnes en historie om penger som er fantastisk å fortelle. Noen kjøper seg noe fint og blir glad en kort stund. Det samme mennesket gir bort beløpet og blir etterpå mye lykkeligere. Poenget er fengende, moralsk behagelig og egner seg utmerket til å trykkes på en kaffekopp. Ved nærmere ettersyn er forskningen på dette langt mer interessant enn poenget.
Forskere har faktisk undersøkt hva som skjer når mennesker bruker penger på seg selv eller på andre. Noen resultater taler for en følelsesmessig fordel ved å gi. Andre er svakere eller kan ikke gjentas med målingene som opprinnelig ble brukt. Og ofte handler det om fem eller tjue dollar som forsøkspersonene skal bruke samme dag. Den som av dette direkte utleder en anbefaling om en gave i millionklassen, har hoppet over flere ganske store steg.
Jeg synes likevel spørsmålet er spennende. For penger er et forbausende fleksibelt verktøy. De kan betale ens egen husleie, kjøpe fri tid, oppfylle et ønske eller gjøre en forskjell for et annet menneske. Om den ene bruken føles lykkeligere enn den andre, avhenger tydeligvis også av hva vi mener med lykke, hvem sin beslutning det var, og hva som skjer etter overføringen.
De berømte fem og tjue dollarene
En av de mest kjente undersøkelsene ble publisert i 2008 i fagtidsskriftet Science. Elizabeth Dunn, Lara Aknin og Michael Norton testet i flere undersøkelsesoppsett om utgifter til andre er forbundet med høyere velvære. I ett eksperiment fikk 46 studenter et lite pengebeløp. Noen skulle bruke det på seg selv, andre på noen andre eller på et godt formål. Senere samme dag rapporterte den andre gruppen i gjennomsnitt mer lykke. Også de supplerende observasjonsstudiene pekte i samme retning. Dunn og kolleger (2008) formulerte ut fra dette hypotesen om at bruken av pengene kan ha betydning for ens eget velvære.
Det var en spennende begynnelse. En tilfeldig fordeling gjør det i et eksperiment i prinsippet mulig å komme med sterkere utsagn om årsak og virkning enn den rene observasjonen av at rause mennesker er mer fornøyde. Likevel gjør ikke tilfeldig fordeling 46 studenter til et representativt bilde av svært formuende mennesker. En kortvarig lykkefølelse samme dag er dessuten noe annet enn vurderingen av ens eget liv etter flere år.
Når en studie blir sitert ofte, vokser det offentlige utsagnet noen ganger raskere enn datagrunnlaget. En mulig fordel ved et lite, eksperimentelt tildelt beløp blir da til den generelle påstanden om at mennesker heller burde gi bort penger enn å bruke dem selv. Men de samme menneskene kunne godt være lykkelige når de spanderer en middag på en venn, og like lykkelige når de endelig får reparert varmeanlegget sitt. Det finnes ingen vitenskapelig grunn til å spille det ene ut mot det andre.
Hva som kom ut av gjentakelsene
Psykologien har de siste årene lagt større vekt på å kontrollere forskningsresultater med større utvalg og analyser som er fastlagt på forhånd. Det er viktig også her. Ved en forhåndsregistrering fastlegger forskere vesentlige hypoteser og analysetrinn før de kjenner resultatene. Slik reduseres faren for at valg tatt i ettertid får et tilfeldig funn til å virke spesielt overbevisende.
En direkte gjentakelse av det opprinnelige eksperimentet med 133 personer ga ved den opprinnelig planlagte analysen ingen statistisk signifikant forskjell. En ekstra analyse, som i større grad gjaldt selve kjøpsopplevelsen, falt derimot ut i favør av å gi. Forfatterne av denne replikasjonen publisert i 2022 kalte selv funnene blandede. Det er verken en tilbakevisning av all forskning om å gi gaver eller en bekreftelse på at den første undersøkelsen hadde rett på alle punkter.
En mer omfattende replikasjonsserie av Aknin og kolleger, forhåndsregistrert og publisert i 2020, satset også på analyser planlagt på forhånd. Der ble blant annet en faktisk liten kjøpsbeslutning til fordel for et sykt barn sammenlignet med en tilsvarende beslutning for seg selv. I tillegg undersøkte forskerne hvordan minnet om egne utgifter virker på det aktuelle humøret. Allerede innenfor én forskningsserie viste det seg dermed hvor mye det konkrete forsøksoppsettet påvirker hva man i det hele tatt kan si om lykke etter å ha gitt.
Særlig opplysende er derfor oversikten til Aknin, Dunn og Whillans fra 2022. De så på femten publiserte, forhåndsregistrerte eksperimenter om utgifter til fordel for andre mennesker. I seks av sju større eksperimenter med minst 200 personer per undersøkt gruppe fant man følelsesmessige fordeler i den forventede retningen. I mindre studier var resultatene langt mer uensartede. Forfatterne vurderte derfor den kortsiktige effekten som i prinsippet mulig å gjenta, men understreket betingelsene den opptrer under.
Til disse betingelsene hører om deltakerne faktisk gir noe, i stedet for bare å huske en tidligere utgift. I et stort eksperiment med en hukommelsesoppgave uteble den forventede fordelen først; i et endret forsøk med mer intens erindring kunne man se en liten effekt. Det tyder på at målingen og typen opplevelse er med på å avgjøre. Det er et godt argument mot altfor enkle overskrifter. Den som ser på ett eneste forsøk, ser ofte mindre enn noen som legger flere forståelig gjennomførte studier ved siden av hverandre.
Hva betyr lykkelig her egentlig?
I hverdagen bruker vi «lykkelig» om svært ulike erfaringer. En gave kan utløse glede i øyeblikket. En hyggelig samtale med mottakeren kan virke videre om kvelden. En større endring i eget liv vurderer vi kanskje først måneder senere. I tillegg finnes livstilfredshet, altså den overordnede vurderingen av om ens eget liv passer med ens egne forestillinger.
Disse nivåene måles i forskningen med ulike spørsmål og tidsintervaller. Mange eksperimenter om prososial pengebruk måler positive følelser rett etter en oppgave. Av det følger i første omgang et utsagn om dette øyeblikket. En varig økning i livstilfredshet måtte observeres over lengre tid. Det ville være merkelig å love et menneske varig velvære etter en gave bare fordi studenter var i noe bedre humør en kort stund etter et lite innkjøp.
Samtidig er det verdt ikke å avfeie det å bruke penger på seg selv forhastet som egoistisk eller overfladisk. Den som med penger unngår smerte, vinner tid med pårørende eller lærer noe, kan ha betydelig nytte av det. Nettopp for mennesker der penger fortsatt betyr trygghet, er beslutningen om å bruke dem på seg selv ofte svært fornuftig. Den bredere sammenhengen mellom økonomiske midler og velvære tas opp i Kan penger gjøre deg lykkelig? Det kjedelige svaret er: Det kommer an på. Her ser vi på en bestemt type bruk, ikke på en konkurranse om moralsk korrekte utgifter.
Den frie beslutningen gjør en forskjell
Den som hjelper frivillig, opplever handlingen kanskje annerledes enn noen som føler seg presset til det. Det høres først selvsagt ut. Men det finnes også forskning på det. Netta Weinstein og Richard Ryan undersøkte i fire studier fra 2010 betydningen av selvbestemte sammenlignet med kontrollerte motiver ved det å hjelpe. Resultatene deres tyder på at frivilligheten og de psykologiske behovene knyttet til den er relevante for velværet til både hjelperne og mottakerne.
En gave som noen gir av eget ønske, kan derfor oppleves psykologisk annerledes enn en overføring familie, omgivelser eller offentlighet har presset ham til. Dette forblir en begrunnet overføring til store formuesbevegelser, for disse undersøkelsene gjenspeiler ikke en fullstendig overføring i millionklassen. Men tanken er viktig: Selv en objektivt nyttig gave kan føles tung for giveren når den ikke lenger svarer til hans egen beslutning.
Også en liten gave kan gjøres om til en plikt. Tenk deg at du frivillig betaler en felles tur for noen. Det blir et fint minne. Hvis det samme mennesket neste gang dere møtes, tar det for gitt at du igjen betaler alt, kunne opplevelsen endre seg betydelig. Beløpet er det samme. Friheten bak er borte.
Nettopp derfor har jeg ingen sans for å bruke en påstått lykkefordel som mildt moralsk press. Den som sier til noen at han bare må gi fra seg en del av formuen sin for å føle seg bedre, setter selvbestemmelsen på spill, og den kan være avgjørende for positive virkninger.
Å vite at noe har kommet frem
En annen faktor er den opplevde virkningen. I to undersøkelser fra 2013 gikk Lara Aknin og kollegene hennes inn på spørsmålet om mennesker har særlig følelsesmessig nytte av å gi når de kan se at bidraget deres faktisk hjelper. Funnene tyder på at slik informasjon spiller en rolle. Den som ser en forståelig nytte, opplever kanskje utgiften sin annerledes enn noen som etter betalingen ikke har noen forestilling om hva det ble av den.
Dette gjelder slett ikke bare anonyme donasjoner. En gave kan være betydningsfull fordi man ser den andres glede. Hjelp innad i familien kan føles meningsfull fordi man opplever hvordan en bestemt mulighet oppstår. Like gjerne kan en gave til et allmennyttig formål ha en virkning som giveren knapt får vite noe om. Den faktiske virkningen og følelsen av å ha utrettet noe er to forskjellige størrelser.
Av dette følger ingen plikt til hele tiden å vise en giver takknemlighet. Mottakere får ha sine egne følelser og grenser. En tilbakemelding kan glede når den er frivillig, men den blir en belastning når gaven blir til en usynlig regning. Hva en stor overføring kan utløse på begge sider, behandles grundigere i Hva skjer når penger skifter eier?.
Det jeg her først og fremst er interessert i, er at det økonomiske volumet alene tydeligvis sier lite om hvilken følelsesmessig betydning en utgift får. Et forholdsvis lite beløp kan gi en konkret synlig forandring. En enorm sum kan forsvinne i et komplekst prosjekt der suksessen først kan vurderes mange år senere. Av dette kan man verken utlede at små gaver er bedre, eller at store er mindre verdt. Det er ulike erfaringer med ulike tidshorisonter.
Et uvanlig eksperiment med 10 000 dollar
Mange eldre studier arbeidet med svært små pengebeløp. En undersøkelse av Säde Stenlund og kolleger publisert i 2024 utvider blikket. To hundre mennesker i sju land fikk hver 10 000 amerikanske dollar og dokumenterte hva de brukte pengene på. Forskerne undersøkte blant annet hvilke utgifter som var særlig gledelige, og hvordan det generelle velværet utviklet seg senere.
Gaver og donasjoner hørte til kategoriene der deltakerne rapporterte særlig mye glede. Men også utdanning, personlige behov og felles opplevelser kunne være svært tilfredsstillende. Mennesker som samlet sett var mer fornøyde med utgiftene sine, viste også etter tre og seks måneder sterkere forbedringer i velværet. Det er en interessant sammenheng, ingen eksperimentell bekreftelse på at nettopp det å gi forårsaket den mer langsiktige forbedringen.
Det avgjørende metodiske poenget er lett å overse: Deltakerne ble riktignok tatt opp i det større pengeeksperimentet og tilfeldig fordelt når det gjaldt offentlig eller privat kommunikasjon, men de måtte ikke fordele de 10 000 dollarene etter tilfeldighetsprinsippet på donasjoner, gaver eller egne behov. Om typen utgifter bestemte de selv. Den som gjerne ga, kunne altså av andre grunner samtidig være mer fornøyd. Dessuten var det ikke et representativt tilfeldig utvalg av svært formuende mennesker. For studien måtte deltakerne blant annet beherske engelsk og være aktive på Twitter.
Bemerkelsesverdig er det også at mennesker som skulle holde utgiftene sine mest mulig private, rapporterte mer glede av prososiale utgifter enn de som skulle snakke offentlig om dem. Det passer med betydningen av frivillige beslutninger, men beviser ikke at anonymitet i prinsippet gjør lykkeligere. Å offentliggjøre en pengebeslutning endrer den sosiale situasjonen. Avhengig av relasjon og anledning kan det oppleves helt forskjellig.
En million kan ikke sidestilles med hundre eksperimentdollar
Nå kommer grensen som er særlig viktig for Tired of Wealth. Selv solid forskning om mindre gaver besvarer ikke automatisk spørsmålet om hva en stor privat formuesoverføring gjør med et menneske psykologisk. Ved fem dollar kan forsøket på å gjøre utgiften ugjort virke nesten latterlig. Ved en million kan trygghet, familierelasjoner, senere livsplaner og ens egen identitet bli berørt.
Også hos velstående mennesker er den faktiske betydningen av et beløp forskjellig. Én prosent av den fritt disponible formuen er noe annet enn nesten hele den økonomiske bufferen. Og en gave til et kjent menneske skiller seg fra en anonym donasjon til en organisasjon eller en privat overføring til noen man ikke kjente fra før. Små laboratorieeksperimenter kontrollerer noen av disse faktorene med vilje. Det gjør dem vitenskapelig nyttige, men fjerner dem samtidig fra kompleksiteten i en stor virkelig beslutning.
I forskningen finnes det dessuten eksperimenter med store pengeoverføringer der det først og fremst er mottakernes velvære som undersøkes. Det er verdifullt, men besvarer et annet spørsmål. Selv om penger forbedrer livet til mottakeren tydelig, er det dermed ennå ikke målt om giveren blir lykkeligere etterpå. Virkningen for mottakeren og giverens lykke må vi ikke gjøre om til ett eneste tall for suksess.
En stor formuesgave kan være riktig for noen som har tenkt lenge over den og kjenner beslutningen sin godt. Den kan like gjerne utløse tvil. En solid, allmenngyldig studie som påviser en garantert psykologisk fordel ved dette, finnes ikke blant arbeidene som er undersøkt her. Nettopp derfor ville det være uredelig å reklamere med setningen om at man kan kjøpe seg et lykkeligere liv ved å gi videre formuen sin.
Hva betyr dette for Tired of Wealth?
Ideen bak Tired of Wealth er formulert åpent: Hvis noen av egen vilje vil gi fra seg formue, er jeg virkelig beredt til å ta imot den. Det er et uvanlig personlig tilbud. Det er verken et terapeutisk konsept eller en vitenskapelig utprøvd metode for å øke velvære. Jeg vil heller ikke gjøre det til noe slikt.
Nettopp ved et prosjekt der kjernen er å gi bort penger frivillig, er dette skillet verdt å gjøre. Forskning kan forklare hvorfor det å gi noen ganger gir glede, og hvilke betingelser som kan være viktige for det. Den kan ikke ta beslutningen for noen. Og den kan fremfor alt ikke dokumentere at en overføring til meg ville hatt den samme effekten som en gave til en venn, en kjent hjelpeorganisasjon eller en person valgt ut i et eksperiment.
Når mennesker gir fordi de vil det, er det deres sak. Når de beholder pengene sine og kjøper seg noe fint for dem, også. Spørsmålet om hva som personlig får noen til å gi videre, er igjen et annet. Det tas opp i naboartikkelen Hvorfor mennesker i det hele tatt gir bort formuer.
Et godt svar uten trylleformel
Det beste svaret på spørsmålet i tittelen er mindre spektakulært enn kaffekopp-setningen innledningsvis. Å bruke penger på andre kan i gjennomsnitt være mer gledelig på kort sikt enn en sammenlignbar utgift til seg selv. Større forhåndsregistrerte eksperimenter støtter dette funnet under passende betingelser. Fritt valg, en håndgripelig virkning og typen opplevelse ser ut til å spille en rolle. Men forskningen er ikke enhetlig i hvert forsøk, og mye er fortsatt åpent når det gjelder varige effekter og store gaver.
Mennesker får glede seg over å gjøre noe mulig for noen andre. De får like gjerne glede seg over endelig selv å eie noe, oppleve noe eller ikke lenger måtte betale noe. Lykke er ingen premie som vitenskapen deler ut for den moralsk mest populære transaksjonen.
Kanskje er penger interessante nettopp fordi de tillater flere fornuftige bruksområder samtidig. Hvilket av dem som er det riktige for et menneske, avgjør ingen enkeltstudie. Det avgjør i første omgang mennesket som eier pengene.
Kilder
Dunn, Elizabeth W., Lara B. Aknin og Michael I. Norton (2008). «Spending money on others promotes happiness». Science, 319(5870), s. 1687-1688. https://doi.org/10.1126/science.1150952
Aknin, Lara B., Elizabeth W. Dunn, Jason Proulx, Iris Lok og Michael I. Norton (2020). «Does spending money on others promote happiness? A registered replication report». Journal of Personality and Social Psychology, 119(2), e15-e26. https://doi.org/10.1037/pspa0000191
Kim, Garam, Ingrid Adams, Malik Diaw, Mira Celly, Leif D. Nelson og Minah H. Jung (2022). «Prosocial spending encourages happiness: A replication of the only experiment reported in Dunn, Aknin, and Norton (2008)». PLOS ONE, 17(9), e0272434. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0272434
Aknin, Lara B., Elizabeth W. Dunn og Ashley V. Whillans (2022). «The Emotional Rewards of Prosocial Spending Are Robust and Replicable in Large Samples». Current Directions in Psychological Science, 31(6), s. 536-545. https://doi.org/10.1177/09637214221121100
Weinstein, Netta, og Richard M. Ryan (2010). «When helping helps: Autonomous motivation for prosocial behavior and its influence on well-being for the helper and recipient». Journal of Personality and Social Psychology, 98(2), s. 222-244. https://doi.org/10.1037/a0016984
Aknin, Lara B., Elizabeth W. Dunn, Ashley V. Whillans, Adam M. Grant og Michael I. Norton (2013). «Making a difference matters: Impact unlocks the emotional benefits of prosocial spending». Journal of Economic Behavior & Organization, 88, s. 90-95. https://doi.org/10.1016/j.jebo.2013.01.008
Stenlund, Säde, Yingchi Guo, Jason Rights, Ryan Dwyer og Elizabeth Dunn (2024). «How spending decisions shape happiness in everyday life». Communications Psychology, 2, artikkel 124. https://doi.org/10.1038/s44271-024-00166-6