Tenk deg en tirsdag der du våkner om morgenen og faktisk ikke må noe som helst. Ingen møter, ingen frister, ingen meldinger som må besvares før frokost. Regningene er dekket, reservene er tilstrekkelige, og yrkesaktiviteten er en mulighet, ikke en økonomisk nødvendighet. Du kan forme dagen slik du vil.
Den første tirsdagen er det sannsynligvis fantastisk. Den tiende kanskje også. Men på et tidspunkt kan et ganske uspektakulært spørsmål snike seg inn: Hva skal jeg egentlig gjøre i dag? Og hvorfor akkurat det?
Ved økonomisk uavhengighet er jeg særlig interessert i denne vanlige hverdagen. De store bildene er fort fortalt: mer reising, mer tid, færre forpliktelser. Men selve livet består også etter det økonomiske gjennombruddet av tirsdager. Kaffen smaker ikke automatisk mer meningsfullt bare fordi man drikker den klokken elleve i stedet for sju.
Dette er ikke noe argument mot friheten. Den som blir kvitt presset med å måtte tjene penger, vinner noe svært reelt. Men når en gammel nødvendighet faller bort, følger det ikke med noe ferdig svar på hvordan man vil tilbringe dagene sine. Og nettopp der begynner en overgang det er forsket forbausende mye på, om enn som oftest under et annet begrep: pensjonering.
Arbeid organiserer mer enn kontosaldoen
At lønnsarbeid gir inntekt, trenger ingen forklaring. Psykologisk er det imidlertid ofte også et organiseringssystem for hverdagslivet. Man vet når en uke begynner, hvem man ser regelmessig, hva som må gjøres, og hvordan andre kan se at man har bidratt med noe. Det kan være slitsomt og likevel fylle en funksjon.
Sosialpsykologen Marie Jahoda beskrev fem såkalte latente funksjoner ved lønnsarbeid: tidsstruktur, sosial kontakt, felles mål, aktivitet samt status og identitet. Denne inndelingen ble senere undersøkt empirisk. I en representativ tysk undersøkelse av Paul og Batinic med 998 respondenter rapporterte yrkesaktive om bedre forhold på flere av disse områdene enn arbeidsledige og mennesker utenfor arbeidslivet. Når det gjaldt status og identitet, kunne forskjellene mellom yrkesaktive og andre som ikke var i arbeid, imidlertid ikke påvises på samme måte.
En metaanalyse fra 2023 fant også sammenhenger mellom sysselsetting, disse funksjonene og psykisk helse. Den viser samtidig at gruppene slett ikke er identiske. Fremfor alt bør man ikke trekke noen direkte slutning av slike data om en 48 år gammel person som frivillig går ut av yrkeslivet med en betydelig formue. Arbeidsledighet under økonomisk press og økonomisk uavhengighet har helt forskjellige forutsetninger.
Som hjelp til å tenke er Jahodas modell likevel forbausende brukbar. Den som slutter å arbeide, mister ikke automatisk struktur, møter eller anerkjennelse. Men man kan merke at arbeidet hittil har levert noe av dette, uten at man noen gang har bestilt det spesielt. Den som allerede finner disse funksjonene andre steder, vil trolig oppleve overgangen annerledes enn en som har bygget hele hverdagen sin rundt yrket.
Hva gjør en onsdag annerledes enn en søndag?
I begynnelsen er det en fornøyelse å avskaffe avtaler. Endelig kan man sove ut, planlegge en ettermiddag spontant og bestille en reise uten godkjent ferie. Men spørsmålet om tidsstruktur forsvinner ikke av den grunn. Det endrer bare form.
Den som er i arbeid, opplever ofte en fri søndag som spesielt behagelig fordi den skiller seg fra resten av uken. Er hver dag fri, blir dette skillet svakere. Det trenger slett ikke være dårlig. Noen mennesker trives først virkelig da. Andre savner vekslingen mellom perioder med krav og perioder der de helt bevisst ikke trenger å gjøre noe.
En ofte sitert undersøkelse av Sharif, Mogilner og Hershfield fra 2021 analyserte to store amerikanske datasett med til sammen 35 375 personer og supplerte dem med eksperimenter. Resultatet var nyansert: Svært lite fritt disponibel tid gikk sammen med lavere velvære. Men stadig mer fritid førte ikke ubegrenset til høyere velvære. Ved svært store frirom spilte følelsen av å bruke tiden meningsfullt eller produktivt en rolle.
Av dette kan man ikke utlede noe ideelt antall timer per dag for velstående personer som har gått av med pensjon tidlig. Undersøkelsen omfattet mennesker i svært ulike livssituasjoner, og «produktiv» er her et begrep fra undersøkelsen, ikke et moralsk oppdrag. Likevel berører den et forståelig poeng: Tid kan være verdifull nettopp fordi man vil gjøre noe med den.
For én betyr det å trene sammen med andre tre ganger i uken. For en annen hører en selvvalgt arbeidsdag med. Atter en annen steller en hage, lærer et språk eller tar på seg en fast oppgave i familien. Fellestrekket ligger mindre i aktiviteten enn i at dagen er gjenkjennelig. Noe har sin plass, uten at en arbeidsgiver har bestemt det.
Menneskene man møter i forbifarten
En arbeidsplass består ikke bare av selve arbeidet. Der er kolleger man daglig snakker med om de samme problemene, av og til ler sammen med eller irriterer seg over småting med. Ikke alle relasjoner er nære. Noen kontakter er til og med ganske overfladiske. Likevel oppstår det et sosialt miljø man ikke bare tar med seg når man slutter.
Nettopp den som har vært selvstendig næringsdrivende eller hatt en lederstilling, undervurderer kanskje hvor mange møter som hittil har fulgt av rollen. Telefoner kom på grunn av beslutninger, invitasjoner på grunn av ansvarsområder, samtaler på grunn av et felles prosjekt. Når forpliktelsen tar slutt, kan det bli behagelig stille. Men denne stillheten er ikke bare en lettelse for alle.
En nederlandsk longitudinell undersøkelse av Van Solinge og Henkens med 778 ansatte skilte vanskelighetene med å tilpasse seg pensjonisttilværelsen fra tilfredsheten med selve pensjonisttilværelsen. Tilpasningsproblemer hang blant annet sammen med bekymring for sosiale følger og manglende kontroll over beslutningen. Tilfredshet hang derimot sterkere sammen med tilgjengelige ressurser som helse, økonomi og parforhold.
Dette skillet liker jeg. Det kan være at noen synes det var riktig å slutte å jobbe, og i bunn og grunn nyter det nye livet sitt, men likevel savner de daglige møtene. En positiv helhetsbeslutning utelukker ikke en ubehagelig enkeltforandring. Slik ambivalens trenger man ikke straks oppgradere til en livskrise.
I hverdagen gjør det en forskjell om kontakter fortsatt oppstår av seg selv, eller om de må pleies bevisst. En felles frokost hver torsdag, en frivillig forpliktelse eller et fast treff kan forandre mer her enn den neste spektakulære reisen. Nærhet oppstår ofte ved gjentatt vanlig samvær. Den hundrede uvanlige solnedgangen erstatter ikke nødvendigvis noen man kan snakke med om vannkokeren som har gått i stykker.
Å være til nytte uten å måtte være uunnværlig
Til en god dag kan følelsen av å kunne bidra med noe høre med. Det trenger ikke være redningen av et selskap og heller ikke grunnleggelsen av en ideell organisasjon. Noen ganger er det nok at noen regner med at man stiller opp. En oppgave blir forpliktende ved at den har betydning for en selv eller for andre.
Det høres banalt ut, men kan kobles til forskning på frivillig arbeid. Matthews og Nazroo undersøkte 3 740 mennesker i britisk pensjonsalder over flere måletidspunkter. Hyppig frivillig engasjement hang sammen med en gunstigere utvikling på ulike mål på velvære. Særlig gunstige resultater viste personer som deltok i flere aktiviteter og følte at arbeidet deres ble verdsatt. De observerte sammenhengene beviser ikke at frivillig arbeid alene har forårsaket forandringene.
Også en amerikansk longitudinell analyse med 12 998 mennesker over 50 fant blant annet gunstigere verdier for livsmening, ensomhet og positivt humør hos mennesker med omfattende frivillig arbeid. Ikke alle de undersøkte målene på helse og tilfredshet viste slike sammenhenger. Forskningen taler altså for mulige fordeler ved sosialt forankret aktivitet, ikke for en generell plikt til frivillig arbeid.
Fremfor alt ville det være merkelig å møte økonomisk frihet med kravet om at man straks må gjøre seg nyttig. Noen mennesker har båret ansvar i flere tiår og nyter å ikke skylde noen noe på en stund. Det er helt legitimt. Et ønske om forpliktelse som man oppdager senere, er også legitimt. Kunsten består kanskje i å få bestemme begge deler selv.
Hvorfor betalt arbeid igjen kan bli interessant
Den som har nok formue til ikke lenger å måtte arbeide, får naturligvis likevel arbeide. Denne ganske opplagte setningen blir av og til behandlet som om den var en selvmotsigelse. Et yrke kan kreve ferdigheter, gjøre sosiale relasjoner mulige og gi glede. Lønnen er da kanskje velkommen uten å være den avgjørende grunnen til aktiviteten.
I pensjonsforskningen snakker man om Bridge Employment, altså yrkesaktivitet i overgangen mellom den tidligere karrieren og full pensjonering. En longitudinell analyse av Zhan og kolleger med 12 189 amerikanske pensjonister fant sammenhenger mellom slikt arbeid og ulike helseutfall. De som fortsatte å arbeide innenfor sitt tidligere yrkesfelt, rapporterte også gunstigere verdier for psykisk helse enn fullt pensjonerte. Studien tillater imidlertid ingen enkel påstand om årsak og virkning: Helse og livsomstendigheter påvirker tross alt hvem som i det hele tatt kan fortsette å arbeide.
Men resultatet synliggjør at arbeid kan være mer enn en nødløsning når pengene er knappe. Noen vil fortsatt bygge, utvikle, selge eller gi råd. Kanskje bare to dager i uken, kanskje i en helt annen rolle. Den økonomiske uavhengigheten endrer da betingelsene for arbeidet. Den gjør det i teorien mulig også å si nei til en oppgave når den ikke lenger passer inn i ens eget liv.
På den annen side kan man oppdage at det tidligere yrket bare var interessant så lenge målene og menneskene rundt det var der. Det er ingen plikt å komme tilbake. Den som velger en lang periode uten noen yrkesaktivitet og er fornøyd med det, trenger ikke rettferdiggjøre seg overfor en studie.
Den som bestemmer selv, opplever overgangen annerledes
Å slutte å jobbe av egen vilje i en alder av 45 år, en avskjed fremtvunget av sykdom og en ordinær pensjonering ved 67 har riktignok det til felles at yrkesrutinene faller bort. Men de skjer under helt forskjellige betingelser. Særlig kontrollen over tidspunktet fortjener oppmerksomhet.
En studie basert på den irske langtidsundersøkelsen TILDA så på frivillig og ufrivillig pensjonering hver for seg. Ufrivillig pensjonering gikk sammen med klart mer ugunstige endringer i den psykiske helsen. For frivillig pensjonering fant forskerne til dels mindre negative sammenhenger, som ikke var statistisk sikre i alle modeller. Denne undersøkelsen gjelder eldre voksne og er ikke noe forsøk med formuende mennesker som når som helst kunne begynne å arbeide igjen.
Nettopp denne begrensningen er viktig. Økonomisk frihet kan gjøre en overgang lettere, fordi den demper de økonomiske følgene og åpner for valg. Den kan likevel endre rutiner, redusere kontakter eller skape overraskende mye fritid. Om noen ønsker denne forandringen velkommen, avhenger ikke bare av kontosaldoen.
Tilfellet med et solgt selskap er enda mer spesielt. Der kan en gründerrolle som er bygget opp gjennom mange år, ta slutt sammen med arbeidet. Artikkelen Firmaet er solgt. Hva nå? handler grundigere om det. Her holder det å slå fast at selvvalgt frihet og savnet etter enkelte deler av det tidligere livet godt kan eksistere side om side.
En dag trenger ikke optimaliseres
Den som skriver om livet uten arbeid, havner forbausende fort ved forslag til morgenrutiner, ukeplaner og nye prosjekter. Jeg synes det er en noe absurd reaksjon på nyvunnet frihet. Man skaffer seg jo ikke muligheten til å si nei til avtaler for så frivillig å fylle hele tirsdagen med plikter.
Likevel lønner det seg å være oppmerksom på egen erfaring. Finnes det mennesker man vil se regelmessig? Aktiviteter der man gjerne bruker ferdighetene sine? Tider der man faktisk nyter roen? Eller øyeblikk der friheten føles mer som vilkårlighet enn man hadde ventet? Slike observasjoner sier mer enn antallet frie timer.
Samtidig er vanlige gjøremål slett ikke mindre verdt enn store prosjekter. En kveld med venner, et håndverk, en spasertur eller det tålmodige arbeidet med å lære seg et instrument trenger ikke gi noe målbart utbytte. Man får glede seg over noe uten straks å gjøre det til en forretningsidé. Nettopp mennesker som lenge har arbeidet mot resultater, må kanskje først venne seg til denne tillatelsen.
Det grunnleggende spørsmålet om hvor motivasjonen kommer fra uten økonomisk tvang, tas opp i Et liv uten økonomisk press: frihet eller retningsløshet?. Hverdagen har først et mer beskjedent krav: Den må føles riktig for personen som lever den. Den som vil ha mer struktur, kan skape den. Den som akkurat nå ikke vil ha noen, trenger ikke late som om det derfor mangler en livsoppgave.
Kanskje er oppgaven å ikke lenger ha en som er gitt på forhånd
Økonomisk uavhengighet lover friheten til selv å disponere egen tid. Det er et stort privilegium. Men det er en forskjell mellom muligheten til å velge hver dag på nytt og ønsket om å ta alle beslutninger fra bunnen av hver morgen.
Noen mennesker vil oppdage at de savner arbeidet. Andre vil merke at de i relasjoner, interesser eller helt uspektakulære rutiner for lengst har flere oppgaver enn de var klar over. Atter andre trenger først måneder der de ikke oppnår noe spesielt. Alle disse variantene fortjener den samme åpenheten.
De mulige rystelsene etter en stor suksess tas opp i Hvorfor suksess også kan utløse en krise. En fri uke uten plan er imidlertid i seg selv ennå ingen krise. Kanskje har noen for første gang på mange år nok rom til å finne ut hva han eller hun virkelig liker å gjøre.
Ideen bak Tired of Wealth handler om en uvanlig måte å tenke på eksisterende formue. Spørsmålet om hverdagen uten økonomisk press er uavhengig av den. Man kan beholde pengene sine og likevel bestemme på nytt hvor mye betydning det tidligere arbeidet fortsatt skal ha i livet.
Den egentlige gevinsten ved økonomisk frihet ligger for meg i at setningen «Jeg må på jobb i morgen» blir til «Jeg kan gjøre noe i morgen». Hva dette noe er, trenger ikke imponere noen. Det burde bare på et tidspunkt komme et svar som høres ut som ens eget liv.
Kilder
Paul, Karsten I., og Bernad Batinic (2010). «The need for work: Jahoda's latent functions of employment in a representative sample of the German population». Journal of Organizational Behavior, 31(1), s. 45-64. https://doi.org/10.1002/job.622
Paul, Karsten Ingmar, Hannah Scholl, Klaus Moser, Andrea Zechmann og Bernad Batinic (2023). «Employment status, psychological needs, and mental health: Meta-analytic findings concerning the latent deprivation model». Frontiers in Psychology, 14, 1017358. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2023.1017358
Sharif, Marissa A., Cassie Mogilner og Hal E. Hershfield (2021). «Having too little or too much time is linked to lower subjective well-being». Journal of Personality and Social Psychology, 121(4), s. 933-947. https://doi.org/10.1037/pspp0000391
Van Solinge, Hanna, og Kène Henkens (2008). «Adjustment to and satisfaction with retirement: Two of a kind?». Psychology and Aging, 23(2), s. 422-434. https://doi.org/10.1037/0882-7974.23.2.422
Matthews, Katey, og James Nazroo (2021). «The Impact of Volunteering and Its Characteristics on Well-being After State Pension Age: Longitudinal Evidence From the English Longitudinal Study of Ageing». The Journals of Gerontology: Series B, 76(3), s. 632-641. https://doi.org/10.1093/geronb/gbaa146
Kim, Eric S., Ashley V. Whillans, Matthew T. Lee, Ying Chen og Tyler J. VanderWeele (2020). «Volunteering and Subsequent Health and Well-Being in Older Adults: An Outcome-Wide Longitudinal Approach». American Journal of Preventive Medicine, 59(2), s. 176-186. https://doi.org/10.1016/j.amepre.2020.03.004
Zhan, Yujie, Mo Wang, Songqi Liu og Kenneth S. Shultz (2009). «Bridge employment and retirees' health: A longitudinal investigation». Journal of Occupational Health Psychology, 14(4), s. 374-389. https://doi.org/10.1037/a0015285
Mosca, Irene, og Alan Barrett (2016). «The Impact of Voluntary and Involuntary Retirement on Mental Health: Evidence from Older Irish Adults». The Journal of Mental Health Policy and Economics, 19(1), s. 33-44. https://www.esri.ie/publications/the-impact-of-voluntary-and-involuntary-retirement-on-mental-health-evidence-from-older-irish-adults