Det finnes øyeblikk mennesker arbeider mot i årevis. En kontrakt blir underskrevet, et firma når sin avgjørende størrelse, et viktig prosjekt lykkes. Kanskje følger endelig også den økonomiske tryggheten med resultatet, den som manglet før. Venner gratulerer, forretningspartnere tar kontakt, familien gleder seg. Alt taler for at dette er en god dag.
Og som oftest er det nok også det. Likevel kan tiden etterpå se merkelig ut. Noen er stolte av det som er oppnådd, og samtidig trøtte. Lettelsen varer kortere enn ventet. Plutselig mangler beslutningene som tidligere styrte hverdagen. Kanskje er det til og med en uro det er vanskelig å finne en fornuftig forklaring på midt i alle gratulasjonene.
Det som plager meg ved den offentlige fortellingen om suksess, er at slike reaksjoner knapt har plass i den. En suksess regnes som beviset på at hele anstrengelsen har lønt seg. Den som opplever vanskeligheter etterpå, blir fort mistenkt for å være utakknemlig eller for å dyrke et luksusproblem. Det er en ganske ubrukelig måte å snakke om mennesker på. Utfallet av et prosjekt og tilstanden til personen som har båret det, er tross alt to forskjellige ting.
Det finnes imidlertid også en motsatt overdrivelse. Av og til høres det ut som om en uvanlig suksess nesten uunngåelig følges av en depresjon. Forskningen gir ikke grunnlag for det. Det finnes ingen allment anerkjent psykologisk diagnose som heter «suksessdepresjon». Det går heller ikke an å hevde på en seriøs måte at spesielt vellykkede mennesker før eller senere må knekke under suksessene sine. Det som kan undersøkes, er flere mekanismer som under visse betingelser kan falle sammen.
Målet er nådd, spenningen er der fortsatt
Den som arbeider under høyt press over lengre tid, er vant til en tilstand av konstant årvåkenhet. Beslutninger haster, feil kan bli dyre, den neste fristen er allerede satt. Selv om kvelden er man i tankene opptatt av ting som egentlig kunne ventet til i morgen. En slik fase kan ende med et gledelig resultat. Men kroppen og de innarbeidede vanene får ingen utførlig bruksanvisning for tiden etterpå ved den høytidelige kontraktsignaturen.
Organisasjonspsykologen Sabine Sonnentag beskriver i sin oversikt over det såkalte restitusjonsparadokset fra 2018 hvordan stressbelastning i arbeidet og restitusjon påvirker hverandre. Den som er utsatt for sterke belastninger, trenger restitusjon spesielt mye, men har ofte nettopp da vanskeligere for å få psykisk avstand til arbeidet. Høye krav kan henge sammen med dårligere søvn, færre aktiviteter som gir hvile, og vedvarende tankekjør om jobben.
Forskningen gjelder belastning i arbeidslivet, ikke spesifikt vellykkede bedriftssalg eller vunne konkurranser. Den gir derfor ingen ferdig forklaring på en krise etter en triumf. Men den gjør det forståelig hvorfor en god avslutning på arbeidet ikke automatisk fjerner belastningen som har bygget seg opp i forkant.
Tenk deg en som i årevis har bygget opp en virksomhet under vanskelige forhold. Plutselig faller en vesentlig del av belastningen bort. Kanskje kjenner personen nå for første gang hvor utslitt hun egentlig er. Det ville være en plausibel mulighet, ikke noe medisinsk funn om personen. Omvendt kan avlastningen straks føre til bedre søvn, mer ro og stor glede. Begge reaksjonene passer med det faktum at mennesker er forskjellige og bearbeider belastninger ulikt.
Utmattelse fortjener en egen betraktning. Den blir ikke feil av at det står en stor gevinst på slutten. Et utmerket resultat sier noe om hvordan prosjektet gikk. Det sier overraskende lite om hvor mye energi noen har brukt på veien dit.
Suksess og velvære går ikke alltid i takt
At mål i bunn og grunn har noe med velvære å gjøre, er godt dokumentert. En metaanalyse av Klug og Maier fra 2015 samlet 85 studier med 108 uavhengige utvalg. Vellykket målforfølgelse hang samlet sett positivt sammen med subjektivt velvære. Interessant nok var sammenhengen sterkere når undersøkelsen så på fremgangen på veien mot et mål, enn når den bare målte om målet ble nådd.
Dermed er det langt fra bevist at mennesker faller ned i et hull etter å ha nådd et mål. Studien sammenligner ulike målemåter og for det meste observerte sammenhenger. Men den minner om en erfaring som preger mange aktiviteter: Mens man arbeider mot noe, skjer det hver dag ting som gjør fremgang synlig. Man løser problemer, tar beslutninger, ser forandringer. Når målet er nådd, tar ofte også en kjent prosess slutt.
Nettopp i langsiktige prosjekter kan det utgjøre en betydelig forskjell. Følelsen av å drive noe fremover har kanskje vært en del av hverdagen i årevis. Etter suksessen er resultatet der, men den regelmessige beskjeftigelsen med det forsvinner. Man kan med rette være stolt og samtidig savne den daglige fremgangen.
Det er derfor fornuftig å se den ytre suksessen og den indre erfaringen hver for seg. Firmaet ble solgt for en god pris, det forblir sant. Mennesket bak føler seg kanskje ikke spesielt bra akkurat nå, også det kan være sant. Den ene tilstanden opphever ikke den andre.
Den mer harmløse skuffelsen over at en lenge etterlengtet suksess utløser mindre lykke enn forventet, tas opp i Når det store målet er nådd, og overraskende lite endrer seg. Her handler det om den sterkere mulige forandringen når ikke bare en forventning blir skuffet, men belastning, hverdag og selvbilde samtidig kommer i bevegelse.
En rolle kan forsvinne med suksessen
Mange store mål er knyttet til en rolle. Noen er gründer, daglig leder, en bærende kraft, personen som løser et bestemt problem eller holder et team sammen. Denne rollen bestemmer hvilke spørsmål andre stiller en, og hvordan man opplever seg selv i hverdagen. Man trenger ikke være spesielt forfengelig for at den skal bli viktig. Ansvar og tilhørighet oppstår ofte av hverdagslig arbeid.
Når et prosjekt avsluttes, kan denne rollen plutselig miste innholdet sitt. Et bedriftssalg er et spesielt tydelig eksempel på det. Med signaturen tar kanskje en del av det som var en selvfølge hver dag, slutt. Andre mennesker bestemmer heretter over ting som hittil var ens eget ansvar. Den som lenge har opplevd selskapet som et personlig livsinnhold, må kanskje orientere seg på nytt.
Sosialpsykologisk forskning på livsoverganger gir en ramme for dette. I en oversikt av Haslam og kolleger fra 2021 beskrives det hvordan eksisterende og nye gruppetilhørigheter kan støtte mennesker når de skal håndtere forandringer. Sosiale identiteter oppstår av tilhørighet, felles historie og rollene mennesker har i en gruppe. En overgang kan derfor være utfordrende også når den skjer frivillig og har fordeler.
Forfatterne undersøker ulike livsforandringer, ikke spesifikt kriser etter økonomisk suksess. Derfor ville det være å gå for langt å utlede en generell gründerpsykologi av dette. For den praktiske forståelsen holder en mer forsiktig slutning: Når en sentral del av det tidligere selvbildet faller bort, kan det ta tid å finne en ny orden.
Det blir synlig i hverdagen. Kalenderen er tom, men ingen spør lenger etter en beslutning. Telefonen ringer sjeldnere, selv om den økonomiske situasjonen er bedre enn noen gang. Den gamle rollen var kanskje slitsom og samtidig et sted der man følte seg kompetent og trengt. Begge deler kan man savne uten å angre på beslutningen om å trekke seg tilbake fra arbeidslivet.
Den spesielle overgangen etter et salg behandles grundig i Firmaet er solgt. Hva nå?. Den er bare én av flere situasjoner der en ytre suksess kan falle sammen med et indre rolleskifte.
Ens egne forventninger kan være en del av problemet
Den som i årevis arbeider mot noe, har tid til å male ut tiden etterpå. Kanskje blir alt roligere. Kanskje føles livet endelig fullstendig. Kanskje forsvinner bekymringer som hittil har fulgt hver beslutning. Slike forventninger kan gi kraft og gjøre vanskelige perioder lettere å bære.
Men mennesker er ikke spesielt flinke til å anslå styrken og varigheten av fremtidige følelser. Psykologene Timothy Wilson og Daniel Gilbert forklarte i sin oversikt over affektive prognoser fra 2005 at mennesker ofte overvurderer hvor sterkt og hvor lenge en fremtidig hendelse vil påvirke følelsene deres. En grunn er at de i forestillingen legger mer vekt på det forventede høydepunktet enn på alle de andre tingene den senere hverdagen kommer til å bestå av.
Et godt resultat forblir likevel et godt resultat. Men den som har håpet på en varig forandring i stemningen, kan bli overrasket når virkningen gradvis avtar. Situasjonen blir kanskje først kritisk når denne skuffelsen treffer sammen med utmattelse, tapet av en rolle eller en belastning som allerede finnes.
Da dukker ubehagelige tanker fort opp. Hvis jeg nå har oppnådd alt og likevel ikke føler det slik jeg trodde, hva skyldes det da? Har jeg forfulgt feil mål? Burde jeg ikke vært mer takknemlig? Det er forståelige spørsmål, men de inneholder allerede den tvilsomme antakelsen at en økonomisk eller yrkesmessig vellykket hendelse må forandre alle andre livsområder samtidig.
Ikke noe studieresultat belegger en slik forventning. Relasjoner, helse, vaner og tidligere belastninger følger et menneske også over på den andre siden av mållinjen. En stor suksess forandrer mye. Den erstatter ikke et helt liv med en plutselig feilfri versjon av det.
Hvorfor gründere kan være fornøyde og belastet på samme tid
Nettopp når det gjelder gründere, blir det ofte tilbudt et enkelt bilde. Enten er den vellykkede gründeren lykkelig fordi han arbeider uavhengig og selvbestemt. Eller han er utbrent fordi arbeidet krever for mye. De faktiske funnene er mindre bekvemme.
Ute Stephan gikk i en vitenskapelig forskningsoversikt fra 2018 gjennom 144 empiriske studier av gründeres psykiske helse og velvære. En senere metaanalyse av Stephan, Rauch og Hatak, publisert i 2023, samlet 94 studier fra 82 land. Sammenlignet med lønnsmottakere rapporterte gründere mer positivt velvære på flere områder, for eksempel gjennom autonomi og meningsfull aktivitet. Samtidig kunne stress og ugunstige psykiske erfaringer være forhøyet. Hvordan resultatet ble, avhang også av hvilken del av velværet som i det hele tatt ble målt.
Dette er et viktig funn mot forhastede merkelapper. En person kan være svært fornøyd med sin gründerrolle og likevel lide sterkt under kravene i den. At et prosjekt blir vellykket avsluttet, sier derfor verken at alt var fantastisk før, eller at belastningen automatisk forsvinner etterpå.
Man må ikke glemme at disse studiene først og fremst undersøker gründervirksomhet mens den pågår. De beviser ikke hvor ofte mennesker havner i en krise etter en uvanlig vellykket avslutning. Nettopp slike mer direkte data ville vært nødvendige for å kunne etterprøve den populære fortellingen om «suksessdepresjon» på en overbevisende måte. Da jeg gikk gjennom forskningen, fant jeg ikke noe solid grunnlag for å utlede en generell hyppighet for et slikt fenomen.
Ikke enhver vanskelig overgang er en sykdom
Når noen føler seg utslitt, tom eller retningsløs etter en suksess, kan det være ubehagelig og fortjener å bli tatt på alvor. Men hva slags erfaring det er, kan ikke bestemmes bare ut fra at den kommer tett på en suksess. En forbigående skuffelse er noe annet enn en langvarig psykisk lidelse. Vedvarende utmattelse kan ha ulike årsaker. Og en depresjon kan ikke diagnostiseres ut fra at noen ikke ser lykkelig ut etter en stor hendelse.
Heller ikke «utbrenthet» bør brukes som et universalord for alt som blir tungt etter mye arbeid. Verdens helseorganisasjon plasserer burnout i ICD-11 som et yrkesrelatert fenomen, ikke som en selvstendig medisinsk sykdom. Begrepet er knyttet til kronisk stress i arbeidslivet som ikke er tilstrekkelig håndtert. Det er noe annet enn en generell diagnose kalt «krise etter suksess».
Begreper hjelper når de skiller mellom ting. Den som deler dem ut ukritisk, gjør individuelle erfaringer vanskeligere å forstå. Det kan være mer fornuftig først konkret å sette ord på hva som har endret seg: Mangler den kjente oppgaven? Merkes utmattelsen for første gang? Har relasjoner forskjøvet seg? Eller var håpet om en varig annen livsfølelse rett og slett større enn selve forandringen?
Slike spørsmål gir ingen diagnose på avstand. Men de hindrer at man arkiverer en sammensatt situasjon under en elegant merkelapp og deretter later som om noe allerede er forklart.
Også tiden etter målet er en livsfase
En annen tanke fra psykologisk forskning gjelder hvordan man forholder seg til mål. Wrosch og kolleger undersøkte i 2003 hvordan mennesker løsriver seg fra uoppnåelige mål og finner nye. I tre studier hang denne evnen under visse betingelser sammen med høyere subjektivt velvære. Undersøkelsene handlet spesifikt om uoppnåelige mål, ikke om en vellykket avslutning på et forretningsprosjekt. Likevel viser de et grunnleggende poeng: Forholdet til et mål kan endre seg, og en ny retning er en egen psykologisk prosess.
Etter en suksess er det noen ganger ikke lenger nødvendig å bruke den samme energien på det samme formålet. Den neste livsfasen trenger likevel ikke straks fylles med et enda større prosjekt. Det kan være passende først å få litt avstand. Kanskje oppstår det senere igjen en yrkesmessig ambisjon, kanskje en annen form for ansvar, kanskje rett og slett mer interesse for ting det tidligere ikke var tid til.
Å tenke over dette er noe annet enn oppfordringen om raskest mulig å finne en ny mening. Den som akkurat er utslitt, trenger kanskje først hvile før en ny stor beslutning blir fornuftig. Den som rett og slett er fornøyd, trenger ikke lete etter en krise. Og den som faktisk har vanskelig for å takle forandringen, fortjener at man ser på den konkrete situasjonen, i stedet for en generell historie om hvor ille suksess angivelig kan være.
Et godt utfall garanterer ingen enkel overgang
Når noen har vanskeligheter etter en stor suksess, bør vi verken snakke ned suksessen eller vanskelighetene. Kanskje var prosjektet noe av det beste denne personen har fått til. Kanskje er prisen for det likevel en langvarig tretthet eller en uvant tomhet. Kanskje er alt i balanse igjen etter noen uker. Det er rom for alle tre mulighetene.
En krise oppstår ofte ikke ut fra én enkelt hendelse som kan forklares med en slagkraftig overskrift. Ulike forandringer kan legge seg oppå hverandre. Det ytre presset forsvinner, restitusjonen tar tid, den gamle rollen endrer seg, følelsene man hadde håpet på, kommer på en annen måte. Hos noen mennesker blir disse forandringene et oversiktlig overgangsproblem. Hos andre kan de forsterke en mer alvorlig belastning. Til en generell prognose strekker ikke de foreliggende studiene til.
Den som etter en vellykket avslutning først og fremst opplever en uvanlig fri dagsrytme, finner en mer konkret betraktning i Økonomisk fri, og plutselig mangler oppgaven. Denne artikkelen handler derimot om muligheten for at et positivt resultat og en vanskelig indre tilstand opptrer samtidig.
Også ideen bak Tired of Wealth berører det uvanlige spørsmålet om hvilken rolle formue skal spille i ens eget liv. Den er ikke noe svar på psykiske belastninger. Å gi bort penger er verken terapi eller en forutsetning for å finne retningen igjen etter en suksess. Spørsmålet om ens eget velvære fortjener et svar som går utover kontosaldoen.
Til slutt står det igjen en enkel tanke for meg: Den som har nådd et viktig mål, får være fornøyd uten straks å måtte føle seg fullstendig forvandlet. Og den som til tross for et godt resultat opplever en vanskelig tid, motbeviser ikke dermed sin egen suksess. Kanskje må den ytre historien først ta slutt før det i det hele tatt blir synlig hvordan personen i den har hatt det.
Kilder
Sonnentag, Sabine (2018). «The recovery paradox: Portraying the complex interplay between job stressors, lack of recovery, and poor well-being». Research in Organizational Behavior, 38, s. 169-185. https://doi.org/10.1016/j.riob.2018.11.002
Klug, Hannah J. P., og Günter W. Maier (2015). «Linking Goal Progress and Subjective Well-Being: A Meta-analysis». Journal of Happiness Studies, 16(1), s. 37-65. https://doi.org/10.1007/s10902-013-9493-0
Haslam, Catherine, S. Alexander Haslam, Jolanda Jetten, Tegan Cruwys og Niklas K. Steffens (2021). «Life Change, Social Identity, and Health». Annual Review of Psychology, 72, s. 635-661. https://doi.org/10.1146/annurev-psych-060120-111721
Wilson, Timothy D., og Daniel T. Gilbert (2005). «Affective Forecasting: Knowing What to Want». Current Directions in Psychological Science, 14(3), s. 131-134. https://doi.org/10.1111/j.0963-7214.2005.00355.x
Stephan, Ute (2018). «Entrepreneurs' Mental Health and Well-Being: A Review and Research Agenda». Academy of Management Perspectives, 32(3), s. 290-322. https://doi.org/10.5465/amp.2017.0001
Stephan, Ute, Andreas Rauch og Isabella Hatak (2023). «Happy Entrepreneurs? Everywhere? A Meta-Analysis of Entrepreneurship and Wellbeing». Entrepreneurship Theory and Practice, 47(2). https://doi.org/10.1177/10422587211072799
World Health Organization (u.å.). «Burn-out an occupational phenomenon». Forklaring til ICD-11, hentet 7. november 2026. https://www.who.int/standards/classifications/frequently-asked-questions/burn-out-an-occupational-phenomenon
Wrosch, Carsten, Michael F. Scheier, Gregory E. Miller, Richard Schulz og Charles S. Carver (2003). «Adaptive self-regulation of unattainable goals: Goal disengagement, goal reengagement, and subjective well-being». Personality and Social Psychology Bulletin, 29(12), s. 1494-1508. https://doi.org/10.1177/0146167203256921