Det finnes et spørsmål man kunne stille mange mennesker i løpet av en slitsom arbeidsuke: Hva ville du gjort hvis du ikke lenger måtte arbeide fra i morgen av? Svarene ville sannsynligvis bli ganske hyggelige. Sove lenger, reise, ta seg av familien, endelig gjøre de tingene det ellers er for lite tid til. Hvem ville seriøst innvende noe mot det?
Mer interessant synes jeg likevel spørsmålet etterpå er. Tenk deg at pengeproblemet faktisk og varig var løst. Du måtte ikke gjøre en arbeidsgiver til lags, ikke nå omsetningsmål og ikke holde deg beredt for en økonomisk knipe. Hva ville da fortsatt få deg til å begynne på en vanskelig oppgave, lære en ny ferdighet eller engasjere deg for noe der resultatet kanskje først blir synlig mange år senere?
Svaret avhenger sterkt av hvordan vi forstår motivasjon. Økonomisk press er en mektig drivkraft. Men det er bare én av flere grunner til å stå opp om morgenen og gjøre noe. Og ikke alle de andre grunnene trenger å høres spektakulære ut. Man kan godt ha en god dag uten etterpå å legge frem et regnskap over sin samfunnsnytte.
Hvorfor pengene hittil har forklart så mye
For mange beslutninger gir inntekten en tydelig ramme. Et yrke utøves fordi det er interessant, fordi man er god til det, fordi man liker mennesker, eller fordi man trenger penger ved månedens slutt. Ofte virker disse grunnene samtidig. Det ville vært merkelig å anta at et menneske med en slitsom, men godt betalt jobb bare er interessert i lønnsoverføringen. Like lite trenger et menneske som elsker yrket sitt, å late som om betalingen ikke har noen betydning.
Økonomisk uavhengighet endrer først styrkeforholdet mellom disse motivene. Pengene slutter å være forutsetningen for hver enkelt yrkesmessig beslutning. Man kan si nei til en oppgave der prisen virker for høy, selv om den ville vært utmerket betalt. Man kan ta på seg et lite oppdrag fordi man synes det er spennende. Eller man kan forlate et yrke man i mange år bare har hatt på grunn av inntekten.
Det som oppstår av dette, er slett ikke automatisk et retningsløst liv. Den ekstra friheten synliggjør heller hvilke motiver som hittil har vært skjult bak økonomisk nødvendighet. Noen ganger er oppdagelsen behagelig. Noen ganger merker man først nå at ens egen forestilling om et godt liv i forbausende stor grad besto av andres forventninger. Denne erfaringen trenger ikke bli en krise. Den kan rett og slett gjøre noen ærlige beslutninger mulige.
Tre behov som en kontosaldo ikke tar seg av
Psykologene Richard Ryan og Edward Deci beskriver i selvbestemmelsesteorien tre grunnleggende psykologiske behov: autonomi, mestring og sosial tilhørighet. Forenklet handler det om å oppleve egne handlinger som selvbestemte, kunne bruke og utvikle ferdighetene sine og føle seg knyttet til andre mennesker. Teorien bygger på et omfattende forskningsprogram om motivasjon og velvære.
Økonomisk frihet kan støtte det første av disse behovene. Den som er økonomisk uavhengig, har ofte flere muligheter til å bestemme selv. Men autonomi er i denne teorien mer enn bare fraværet av en sjef. Man kan fly til Sør-Frankrike når som helst og likevel ha inntrykk av bare å oppfylle forventningene fra omgivelsene sine. Omvendt kan en person frivillig ta på seg en krevende oppgave med forpliktende frister og føle seg svært selvbestemt i den.
Mestring handler om erfaringen av å kunne utrette, lære eller klare noe. Det kan skje når man programmerer, reparerer en sykkel eller fører en vanskelig samtale med et menneske man vil hjelpe. Den som ikke lenger har økonomisk press, mister slett ikke evnen til å glede seg over fremgang. Men man må kanskje på nytt finne ut hvordan man i det hele tatt vil gjenkjenne fremgang når omsetning og lønnstrinn ikke lenger er de nærmeste målerne.
Tilhørighet kan til slutt ikke bare kjøpes. Økonomiske midler gjør møter og felles aktiviteter lettere. Men erfaringen av virkelig å dele noe med andre mennesker oppstår ikke av seg selv på den måten. Den kan ligge i en familie, et vennskap, en gruppe med felles interesser eller et yrkesmessig samarbeid. Modellen forklarer ikke hvert menneske fullt ut, men den synliggjør én avgjørende ting: At økonomisk press forsvinner, fjerner ingen menneskelige behov.
Frivillig betyr ikke nødvendigvis uanstrengt
Når det gjelder motivasjon, tenker mange først på begeistring. Noe er gøy, derfor gjør man det. Det høres pent ut, men beskriver bare en del av selvbestemt handling. Ingen trenger å synes det er gøy hvert minutt å øve på et instrument, støtte en pårørende eller drive et vanskelig prosjekt fremover. Også slitsomme aktiviteter kan føles riktige når de passer med egne verdier.
Marylène Gagné og Edward Deci forklarte i 2005 med utgangspunkt i arbeidslivet hvorfor det enkle skillet mellom indre og ytre motivasjon er for grovt. Mennesker kan utføre en aktivitet av glede over selve aktiviteten. Men de kan også ta den på seg for et formål de selv har valgt, selv om enkelte trinn verken er behagelige eller interessante. Avgjørende er blant annet i hvor stor grad de anerkjenner grunnene for handlingene sine som sine egne.
Et eksempel: En person med tilstrekkelig formue engasjerer seg i stellet av en offentlig hage. Luking hører kanskje ikke til de store lidenskapene. Likevel kan man gjerne ta på seg oppgaven, fordi stedet og de andre som er med, betyr noe. Ingen betaler for det, og ikke hvert arbeidstrinn er morsomt. Engasjementet har likevel en egen, forståelig motivasjon.
Dette forklarer også hvorfor frivillige forpliktelser for økonomisk uavhengige mennesker ikke automatisk betyr et tilbakefall til arbeidslivet. En selvvalgt forpliktelse skiller seg vesentlig fra en man bare må oppfylle på grunn av økonomisk avhengighet. Frihet kan nettopp bestå i å binde seg til noe man virkelig vil.
Kvaliteten på et mål er ikke størrelsen
Letingen etter nye mål blir gjerne ganske ambisiøs i samtaler om økonomisk frihet. Den som har solgt selskapet sitt, skal starte et nytt. Den som har tjent nok penger, skal løpe et maraton, skrive en bok eller straks finne seg et prosjekt av verdenshistorisk betydning. Til slutt blir det at presset om å tjene penger forsvinner, til en ny forventning: Nå må man i det minste leve spesielt imponerende.
Motivasjonsforskningen gir ingen generell begrunnelse for dette. Kennon Sheldon og Andrew Elliot undersøkte i 1999 i tre longitudinelle datasett hvor godt personlige mål passet med interessene og verdiene til dem som forfulgte dem. Denne såkalte selvkongruensen var forbundet med mer utholdende innsats, høyere sannsynlighet for å nå målet og større gevinst i velvære når det ble nådd. Det er ikke noe bevis på at et hvilket som helst ønske gjør lykkelig. Men det taler imot å vurdere verdien av et mål bare ut fra hvordan det virker utad.
Et stort mål kan naturligvis passe til et menneske. Den som i årevis med glede har utviklet et produkt, vil kanskje fortsette å arbeide med det etter å ha blitt økonomisk uavhengig. Et mindre mål kan være like meningsfullt. Kanskje vil noen endelig lære å lage mat uten tidspress, spille musikk med venner regelmessig eller være der for en eldre nabo. Den som sorterer det disse menneskene gjør, etter den mulige markedsverdien, har åpenbart bare forstått halve friheten.
For meg er dette en av de mer interessante forskyvningene penger kan gjøre mulig. Den økonomiske verdien av en aktivitet trenger ikke lenger hele tiden opptre som stedfortreder for den personlige betydningen. Om noen benytter seg av det, er deres egen beslutning.
Når anerkjennelse blir den hemmelige nye valutaen
Når tvangen til å tjene penger forsvinner, forsvinner ikke ytre målestokker automatisk. Et menneske kan være økonomisk uavhengig og likevel hele tiden ville vite om det man gjør, blir beundret. Kanskje erstattes lønnstrinnet av rekkevidden til innleggene, størrelsen på prosjektene eller inntrykket av å leve spesielt disiplinert. Sammenligningsskalaen endrer seg, prinsippet forblir kjent.
Tim Kasser og Richard Ryan undersøkte allerede i 1996 betydningen av ulike personlige mål. En sterkere orientering mot ytre mål som økonomisk suksess, anseelse eller utseende, sammenlignet med mål som relasjoner og personlig utvikling, hang i deres utvalg sammen med mindre gunstige mål på velvære. Disse studiene ble ikke gjort spesifikt med økonomisk uavhengige mangemillionærer. De gjør heller ikke ambisjon til en sykdom.
Skillet hjelper likevel når man tenker gjennom saken. Den som gjør noe gjerne, får glede seg over anerkjennelse. Men når anerkjennelsen blir det eneste svaret på hvorfor man i det hele tatt anstrenger seg, har man kanskje bare byttet en gammel avhengighet mot en ny. Man kan følge dette mønsteret også med en betydelig formue, for sosial sammenligning kjenner ingen grense på kontoen.
Det ville likevel være like ufornuftig å utlede en plikt til beskjedenhet av denne forskningen. Noen mennesker liker konkurranse, offentlige suksesser og store foretak. Det viktige er spørsmålet om hvordan disse målene er innvevd i ens eget liv, og hva som skjer når den ytre bekreftelsen en gang uteblir.
Hvorfor arbeid forblir interessant også uten nødvendighet
I motivasjonsforskningen forenkles en debatt noen ganger slik at penger og ekte glede over en aktivitet fremstår som naturlige fiender. Så enkelt er det ikke. En metaanalyse av Cerasoli, Nicklin og Ford fra 2014 gikk gjennom 183 undersøkelser med til sammen mer enn 212 000 personer fra arbeid, utdanning og andre prestasjonssammenhenger. Indre motivasjon forutså særlig kvaliteten på prestasjoner, mens økonomiske eller andre ytre insentiver snarere hadde betydning for mengden. Forfatterne understreker at begge motivasjonskildene bør ses i sammenheng.
Undersøkelsen svarer ikke på hva et formuende menneske bør gjøre etter å ha gått ut av arbeidslivet. Men den gjør det tydelig hvorfor ønsket om å fortsette å arbeide ikke automatisk er mistenkelig. En designer kan ville fortsette å skape, selv om hun ikke lenger har regninger å betale. En gründer kan bygge opp et nytt selskap fordi oppgaven frister. En annen vil fra nå av ikke arbeide mot betaling i det hele tatt. Begge deler er forenlig med økonomisk frihet.
En avgjørende forskjell kan ligge i muligheten til å forhandle om betingelser. Den som ikke lenger må bli av økonomisk nødvendighet, kan vurdere en aktivitet etter andre kriterier: Gir den glede, utfordrer den på en interessant måte, trives man med menneskene man arbeider med, og kan man ta ansvar uten at det sluker hele livet? Disse spørsmålene virker kjente for mange arbeidstakere. Ved økonomisk uavhengighet får de bare en annen vekt.
Heller ikke fritid trenger dokumentert prestasjon
Spørsmålet om meningsfull fritid besvares ofte med forslaget om å gjøre noe nyttig ut av den. Lære mer, prestere mer, skape mer. Det kan passe noen mennesker, men det bommer på den siden av friheten som nettopp består i å slippe å begrunne hver time.
David Newman, Louis Tay og Ed Diener gikk til en oversikt over fritid og velvære publisert i 2014 gjennom teorier og funn fra 363 forskningsartikler. De foreslo en modell med flere mulige psykologiske mekanismer, blant dem hvile, autonomi, opplevd mestring, mening og sosial tilhørighet. Det dreier seg om en teoretisk ramme, ikke om bevis for at hver enkelt fritidsaktivitet automatisk har alle disse virkningene.
Nettopp hvile blir lett undervurdert i slike samtaler. Etter mange år med høy belastning får man rett og slett være glad for ikke lenger å måtte fungere. En kveld med venner, en uproduktiv time ved havet eller gleden over egen hage trenger ikke først regnes om til personlig utvikling. Muligheten til bevisst ikke å ha noe stort fore hører like mye til selvbestemmelsen som retten til å vie seg et krevende prosjekt.
Her ligger også avgrensningen mot Økonomisk fri, og plutselig mangler oppgaven. Der står den helt konkrete utformingen av dagene i sentrum. Her handler det om drivkraften bak, og om hvorfor fritid verken automatisk er tom eller må være fylt med oppgaver hele tiden.
Forskningen vet mye om motivasjon, men mindre om millionærer uten jobb
En begrensning er viktig for meg, fordi den gjerne forsvinner i selvhjelpstekster. Selvbestemmelsesteorien er undersøkt på mange livsområder. Arbeidene om personlige mål, arbeid og fritid omfatter svært forskjellige mennesker. Dermed er det ennå ikke vitenskapelig belagt at økonomisk uavhengige gründere, arvinger eller tidlige pensjonister alle opplever den samme overgangen.
Et menneske kan vinne trygghet med formuen sin og gjøre nettopp det som alltid har interessert ham. En annen føler seg i begynnelsen fremmed i det nye livet sitt etter å ha gått ut av arbeidslivet. Kanskje savner han anerkjennelse. Kanskje oppdager han lettelse og har ikke noe behov for en ny oppgave i det hele tatt. Hvilken forklaring som passer, avhenger av livshistorie, relasjoner, forventninger og ens egen beslutning om å slutte å jobbe. Generelle motivasjonsmodeller gir ingen pålitelig prognose om en enkelt personlighet.
Den som først spør hvor mye som egentlig er nok, arbeider med sitt økonomiske mål. Den som spør om man kan være rik uten å ville være rik, undersøker hvordan det passer med livsplanen. Spørsmålet om motivasjon følger en annen tanke: Hva vil jeg i det hele tatt gjøre når regningen ikke lenger tar beslutningen for meg?
Ideen bak Tired of Wealth berører også hvordan man forholder seg til økonomisk frihet. Den gir en uvanlig mulighet for mennesker som frivillig vil gi bort formue. Et svar på spørsmålet om ens egen livsmening kan ingen utlede av den, og i hvert fall ingen forpliktelse.
Kanskje er det egentlig særegne ved et liv uten økonomisk press at grunnene for egne handlinger blir mer synlige. Man kan gjøre noe fordi man elsker det, fordi det er viktig for en, fordi man vil ta ansvar, eller fordi man bevisst velger ro. Den som ikke finner en imponerende tittel på dette, har dermed slett ikke mistet retningen.
Det kan til og med være at økonomisk frihet viser sin verdi særlig når man ikke lenger må forklare ved hver beslutning hvordan den lønner seg.
Kilder
Ryan, Richard M., og Edward L. Deci (2000). «Self-determination theory and the facilitation of intrinsic motivation, social development, and well-being». American Psychologist, 55(1), s. 68-78. https://doi.org/10.1037/0003-066X.55.1.68
Gagné, Marylène, og Edward L. Deci (2005). «Self-determination theory and work motivation». Journal of Organizational Behavior, 26(4), s. 331-362. https://doi.org/10.1002/job.322
Sheldon, Kennon M., og Andrew J. Elliot (1999). «Goal striving, need satisfaction, and longitudinal well-being: The self-concordance model». Journal of Personality and Social Psychology, 76(3), s. 482-497. https://doi.org/10.1037/0022-3514.76.3.482
Kasser, Tim, og Richard M. Ryan (1996). «Further examining the American Dream: Differential correlates of intrinsic and extrinsic goals». Personality and Social Psychology Bulletin, 22(3), s. 280-287. https://doi.org/10.1177/0146167296223006
Cerasoli, Christopher P., Jessica M. Nicklin og Michael T. Ford (2014). «Intrinsic motivation and extrinsic incentives jointly predict performance: A 40-year meta-analysis». Psychological Bulletin, 140(4), s. 980-1008. https://doi.org/10.1037/a0035661
Newman, David B., Louis Tay og Ed Diener (2014). «Leisure and subjective well-being: A model of psychological mechanisms as mediating factors». Journal of Happiness Studies, 15(3), s. 555-578. https://doi.org/10.1007/s10902-013-9435-x