To mennesker har hver tre millioner euro i nettoformue. Den ene forteller at han føler seg usedvanlig fri økonomisk. Den andre sier at de virkelig rike er menneskene han har med å gjøre i jobben. Selv ser han seg mer som velstående, men slett ikke som rik. Begge kunne angi verdiene sine korrekt og likevel svare ulikt på spørsmålet om sin egen velstand.
Det høres ut som en av de særhetene i menneskelig persepsjon som det er lett å gjøre narr av. Den som eier millioner og ikke føler seg rik, får tross alt sjelden mye medlidenhet. Men man trenger heller ikke føle medlidenhet for å ville forstå hvordan følelsen oppstår. Og en millionformue forblir selvfølgelig en enorm økonomisk ressurs, selv om eieren har et annet inntrykk av sin sosiale posisjon.
Det jeg er interessert i, er hvorfor ens egen vurdering kan svinge så mye. For «å være rik» betegner en økonomisk tilstand som kan beskrives objektivt, mens «å føle seg rik» inneholder en personlig vurdering. De to henger sammen. De er likevel ikke sammenfallende.
Hva sier tallet på papiret?
Først bør man avklare hva man i det hele tatt snakker om. En årsinntekt på 300 000 euro er noe annet enn en nettoformue på tre millioner. Formue omfatter verdier minus gjeld. En stor del kan være bundet i eiendommer, selskapsandeler eller andre lite likvide poster. Den disponible inntekten og det daglige økonomiske handlingsrommet kan derfor se ganske annerledes ut enn formuestallet skulle tilsi.
En person med en gjeldfri formue som for det meste består av lett tilgjengelige plasseringer, kan ta andre beslutninger enn en som har selskapsandeler med den samme beregnede verdien. Selskapseieren kan være økonomisk velstående, men må kanskje ta hensyn til følger for selskapet ved større private uttak. Denne forskjellen forklarer ikke enhver subjektiv følelse av velstand, men den viser hvorfor selve størrelsen på formuen sier mindre om personlig beslutningsfrihet enn den først lover.
Forskjellene mellom formuestyper er også relevante empirisk. Antje Jantsch, Julia Le Blanc og Tobias Schmidt undersøkte i en tysk studie publisert i 2024 sammenhengene mellom inntekt, formue, gjeld og livstilfredshet. Finansielle verdier var i analysene deres tydeligere forbundet med tilfredshet enn bestemte realverdier. Usikret gjeld viste en negativ sammenheng. Forfatterne så på husholdningsdata, ikke på spørsmålet om en millionær tydelig kaller seg selv rik.
Det er en viktig grense. Livstilfredshet, tilgjengelige midler og opplevd rikdom er beslektede, men forskjellige størrelser. Den som utleder direkte utsagn om de andre fra en studie om én av dem, gjør forskning til en ganske elastisk affære.
Den usynlige sammenligningsgruppen
Hvert menneske har omgivelser som det bruker til å vurdere hva som er vanlig og uvanlig. For noen er et eget hus, en sikker jobb og en buffer allerede uvanlige privilegier. Andre beveger seg i kretser der flere eiendommer, selskapsandeler og en høy sekssifret årsinntekt forekommer nesten i forbifarten.
Sosiale sammenligninger trenger ikke være bevisste eller misunnelige. Når noen ofte opplever at forretningspartnere snakker om summer andre ville arbeidet et helt liv for, endrer det kanskje forestillingen om hva som er normalt i egen krets. I samtalene dukker navn, prosjekter og størrelsesordener opp. Etter en tid virker bestemte beløp mindre spektakulære, fordi man hører dem hele tiden.
Økonomen Erzo Luttmer fant i en undersøkelse fra 2005 at høyere inntekter i nabolaget, ved sammenlignbar egen inntekt, gikk sammen med lavere selvrapportert lykke. Resultatene gjelder inntekt og velværet i befolkningen som ble spurt. De beviser ikke at velstående mennesker automatisk blir misfornøyde så snart de får enda rikere naboer. Men de viser at den økonomiske situasjonen i omgivelsene kan spille en rolle når man vurderer sin egen situasjon.
For følelsen av å være rik er det derfor ikke bare interessant hvor mye noen eier. Like viktig er hvilke mennesker man i det hele tatt sammenligner seg med, og hvilket bilde av velstand som dominerer i denne kretsen.
Inntekt, rang og bildet av seg selv
Forskningen på subjektiv sosial status gjør dette skillet tydeligere. Mennesker blir for eksempel bedt om å plassere sin sosiale posisjon på en tenkt stige. Svaret er ikke identisk med en beregning av inntekten eller formuen. Det inneholder heller ens egen oppfatning av stilling og levekår.
Nancy Adler og kolleger undersøkte i 2000 i en mindre amerikansk studie sammenhengen mellom objektive og subjektive statusmål og ulike psykiske og helsemessige variabler. Utvalget besto av 157 friske hvite kvinner. Subjektiv status viste der sterkere sammenhenger på flere områder enn objektive mål. Av dette begrensede utvalget kan man ikke utlede noe om velstående mennesker over hele verden. Men det grunnleggende skillet mellom målbar posisjon og opplevd posisjon blir synlig.
En langt bredere metaanalyse av Jacinth Tan og kolleger fra 2020 samlet 357 undersøkelser med til sammen mer enn 2,3 millioner deltakere om objektiv og subjektiv sosioøkonomisk status og velvære. Også her handler det om generell sosioøkonomisk posisjon, ikke spesifikt om millionærers selvbilde. Forskningen viser i alle fall hvorfor ens egen vurdering av status blir tatt på alvor som en selvstendig størrelse.
Man kunne uttrykke den samme tanken enklere i hverdagen: En formuesrapport kan beskrive ens plass i en statistikk. Den sier ikke fullt ut hvor noen plasserer seg selv i samfunnet.
En interessant motsetning i forskningen
Det blir særlig spennende ved spørsmålet om det er ens egen rang eller det faktiske pengebeløpet som teller mest. Christopher Boyce, Gordon Brown og Simon Moore rapporterte i 2010 at i deres analyse forutså inntektens rangposisjon innenfor en sammenligningsgruppe den generelle livstilfredsheten, mens andre inntektsmål ikke viste noen selvstendig effekt i modellen som ble undersøkt.
Det er et bemerkelsesverdig funn. Men det bør ikke blåses opp til påstanden om at penger i seg selv er uviktige og at alt bare dreier seg om rang. Andre undersøkelser og målemodeller kommer til mer nyanserte resultater.
Spesielt anskuelig er en eksperimentell studie av Xiaogeng Xu og kolleger publisert i 2026. Forskerne ga et representativt utvalg finske mennesker midt i yrkeslivet informasjon om deres inntektsrang i ulike sammenligningsgrupper. Informasjonen påvirket tydelig tilfredsheten med inntekten. For den generelle livstilfredsheten fant de svakere effekter. Reaksjonene var dessuten sterkere når sammenligningen gjaldt en snever referansegruppe, i stedet for hele nasjonen.
Det passer med et fornuftig skille. En sammenligning kan forskyve vurderingen av egen inntekt uten dermed å definere hele livet på nytt. Og om vi sammenligner oss med naboer, kolleger, tidligere skolevenner eller en landsomfattende statistikk, gjør åpenbart en forskjell.
Hva forskningen sier om selve formuen
Enda viktigere for spørsmålet vårt er at noen undersøkelser faktisk måler formue. Den allerede nevnte tyske studien av Jantsch og kolleger fant ikke bare sammenhenger mellom formuestyper og livstilfredshet. Den undersøkte også relative posisjoner. Mennesker som sammenlignet med referansegruppen sin sto overfor lavere verdier eller høyere gjeld, rapporterte i gjennomsnitt lavere tilfredshet. Mønstrene varierte imidlertid med alder.
Bildet er slett ikke ensartet. Conchita D'Ambrosio, Markus Jäntti og Anthony Lepinteur undersøkte i sitt arbeid publisert i 2020 inntekt og formue i Tyskland. Der gikk en høyere varig inntekt i sammenligningsgruppen sammen med lavere livstilfredshet, mens høyere varig formue i omgivelsene viste en positiv sammenheng. Forfatterne diskuterte at andres formue også kan forstås som et tegn på ens egne fremtidige muligheter.
Enda et moteksempel: Jin Huang, Shiyou Wu og Suo Deng analyserte i 2016 data fra urbane husholdninger i Kina. Der hadde husholdningens egne verdier en positiv sammenheng med lykke. For den relative posisjonen når det gjaldt verdier, fant de derimot ingen tilsvarende sammenheng, selv om relative inntekter spilte en rolle.
Tre undersøkelser, ulike data, ulike resultater. Det er ikke noe bevis på at vitenskap er vilkårlig. Forskjellene viser heller hvor sterkt definisjoner, sammenligningsgrupper og befolkningene som undersøkes, kan påvirke funnet. Jeg ville i alle fall vært ukomfortabel med en artikkel som nettopp av dette laget regelen om at millionærer i prinsippet er misunnelige på mennesker med enda flere millioner.
Velstanden i en by er ingen privat kontosaldo
En annen målestokk oppstår ut fra stedet der noen bor. Den samme summen kan åpne andre muligheter i en region med høye bo- og levekostnader enn andre steder. Og en formue som for det meste består av et dyrt hus man bor i selv, finansierer ikke automatisk en så romslig økonomisk hverdag som man måtte ønske seg.
Det betyr likevel ikke at en person med flere millioner euro på papiret kan sidestilles med en som ikke har råd til husleien. En høy eiendomsverdi er, til tross for begrenset likviditet, en økonomisk fordel og ofte en betydelig sikkerhetsbuffer. Den som diskuterer forskjellene i tilgang til tilgjengelige penger, må ikke overse forskjellene i faktiske eiendeler.
Jeg synes denne grensen er særlig viktig. Setningen «Jeg føler meg slett ikke rik» kan være en oppriktig beskrivelse av ens egen sammenligningsmålestokk. Den forblir likevel et subjektivt utsagn. Mennesker som opplever selv en uventet bilreparasjon som et økonomisk problem, trenger ikke godta den som en beskrivelse av økonomisk likhet.
Den amerikanske forbrukermyndigheten CFPB beskriver økonomisk velvære blant annet ut fra evnen til å oppfylle løpende forpliktelser, tåle tilbakeslag, forfølge mål og bestemme fritt over sitt eget liv. Denne institusjonelle definisjonen er ikke rettet spesielt mot formuende. Men den illustrerer godt hvorfor økonomisk handlefrihet er et annet spørsmål enn sosial rang.
Hvorfor en millionær kan føle seg liten og et annet menneske velstående
Noen ganger er det minnet om tidligere forhold som bestemmer vurderingen. Den som lenge har klart seg med lite, kan oppleve økonomiske reserver som uvanlige, selv om ens egen posisjon i dyre omgivelser statistisk sett ikke ville vært spesielt høy. Et annet menneske har vokst opp med en svært stor formue og har tatt over en målestokk der millioner riktignok er hyggelige, men slett ikke virker uvanlige.
I tillegg kommer personlige forestillinger. Den som orienterer seg etter gründere med global virksomhet, gjør kanskje andre sammenligninger enn en som først og fremst måler livet sitt etter vunnet frihet. En person kan være stolt av de økonomiske mulighetene sine og samtidig se dem som begrensede. En annen kan føle seg rik uten å konsumere spesielt mye. Slike forskjeller er plausible som eksempler. De bør ikke erklæres for faste personlighetstyper.
Når vi tar spørsmålet om følelsen av velstand på alvor, må vi altså holde øye med mer enn én størrelse: formue, tilgjengelighet, levekostnader, sosial sammenligningsgruppe og den personlige betydningen av penger. Disse faktorene kan ikke trekkes sammen til én enkelt psykologisk regneformel.
Artikkelen Hvor mye er egentlig nok? handler om hvordan noen fastsetter sine egne behov og sin grense for hva som er nok. Her handler det bevisst om den andre siden: vurderingen av det man allerede har.
Når oppfatningen går forbi virkeligheten
Det finnes imidlertid situasjoner der den subjektive vurderingen får et bemerkelsesverdig eget liv. Den som i årevis nesten bare møter mennesker med større formuer, kan varig plassere seg nederst i en svært velstående gruppe. Følelsen av ikke å høre til de virkelig rike kan være helt logisk innenfor denne gruppen. Utenfor den mister vurderingen fort målestokken sin.
Omvendt kan noen etter en økonomisk forbedring først føle seg svært velstående, selv om den økonomiske tryggheten fortsatt er begrenset. Også det fortjener et nøkternt blikk. Følelsen av frihet og evnen til faktisk å bære risiko er ikke alltid identiske.
Derfor synes jeg det er fornuftig å gi begge perspektivene sin plass. Den objektive beholdningen hindrer at vi forveksler personlige sammenligninger med faktisk trygghet. Den subjektive vurderingen forklarer hvorfor to mennesker i lignende økonomisk situasjon kan oppleve velstanden sin så forskjellig. Ingen av perspektivene trenger å erklære det andre ugyldig.
Når temaet skifter fra vurderingen av det man har, til frykten for å miste det, begynner et annet spørsmål. Artikkelen Redd for å miste penger, selv om det finnes mer enn nok handler om det. Og hva penger samlet sier om ulike former for velvære, tas opp i Kan penger gjøre deg lykkelig?.
Å være rik og å føle seg rik kan godt sprike
Ideen bak Tired of Wealth forholder seg på en uvanlig måte til store formuer. Den forutsetter ingen psykologisk forklaring på hvilken følelse noen bør ha overfor pengene sine. Jeg er like interessert i at mennesker kan fortelle helt forskjellige historier om den samme formuen.
Kanskje består den største feilen i å ville heve en personlig oppfatning opp til objektiv sannhet. Den som eier millioner, trenger ikke føle seg rik hver morgen. Den som føler seg rik, trenger ingen åttesifret kontosaldo for det. Men forskjellene mellom økonomisk trygghet og økonomisk nød forsvinner ikke av den grunn.
En kontosaldo kan være korrekt, mens ens egen vurdering fortsatt er sterkt preget av omgivelsene. Å se begge deler samtidig krever litt mer innsats enn en rask sammenligning med naboene. Men det er også betydelig mer opplysende.
Kilder
Jantsch, Antje, Julia Le Blanc og Tobias Schmidt (2024). «Beyond Income: Exploring the Role of Household Wealth for Subjective Well-Being in Germany». Journal of Happiness Studies, 25, artikkel 101. https://doi.org/10.1007/s10902-024-00811-1
Luttmer, Erzo F. P. (2005). «Neighbors as Negatives: Relative Earnings and Well-Being». The Quarterly Journal of Economics, 120(3), s. 963-1002. https://doi.org/10.1093/qje/120.3.963
Adler, Nancy E., Elissa S. Epel, Grace Castellazzo og Jeannette R. Ickovics (2000). «Relationship of Subjective and Objective Social Status With Psychological and Physiological Functioning: Preliminary Data in Healthy White Women». Health Psychology, 19(6), s. 586-592. https://doi.org/10.1037/0278-6133.19.6.586
Tan, Jacinth J. X., Michael W. Kraus, Nichelle C. Carpenter og Nancy E. Adler (2020). «The Association Between Objective and Subjective Socioeconomic Status and Subjective Well-Being: A Meta-Analytic Review». Psychological Bulletin, 146(11), s. 970-1020. https://doi.org/10.1037/bul0000258
Boyce, Christopher J., Gordon D. A. Brown og Simon C. Moore (2010). «Money and Happiness: Rank of Income, Not Income, Affects Life Satisfaction». Psychological Science, 21(4), s. 471-475. https://doi.org/10.1177/0956797610362671
Xu, Xiaogeng, Satu Metsälampi, Michael Kirchler, Kaisa Kotakorpi, Peter Hans Matthews og Topi Miettinen (2026). «Which Reference Groups Matter and How? A Relative Income Information Experiment with Administrative Data». American Economic Journal: Applied Economics, 18(3), s. 145-177. https://doi.org/10.1257/app.20240181
D'Ambrosio, Conchita, Markus Jäntti og Anthony Lepinteur (2020). «Money and Happiness: Income, Wealth and Subjective Well-Being». Social Indicators Research, 148, s. 47-66. https://doi.org/10.1007/s11205-019-02186-w
Huang, Jin, Shiyou Wu og Suo Deng (2016). «Relative Income, Relative Assets, and Happiness in Urban China». Social Indicators Research, 126(3), s. 971-985. https://doi.org/10.1007/s11205-015-0936-3
Consumer Financial Protection Bureau (u.å.). «Why financial well-being?». Institusjonell beskrivelse av økonomisk trygghet og beslutningsfrihet, hentet 7. november 2026. https://www.consumerfinance.gov/consumer-tools/financial-well-being/about/

