Til en venn gir du en bok i bursdagsgave, og ingen krever etterpå en rapport om den samfunnsmessige nytten av den. Ved en større pengesum tipper samtalen forbausende fort. Plutselig henger spørsmålet i luften om hvilket godt formål det skal tjene. Mennesker vil vite hvem pengene hjelper, hva som blir bedre av det, og om det ikke finnes en mottaker som trenger dem mer.

Spørsmålene er forståelige. Når det gjelder mye penger, bør man tenke over følgene. Jeg legger bare merke til hvor fort en overveielse blir til en usagt plikt: Den som frivillig gir videre penger, skal vær så god gjøre noe særlig godt med dem. Helst med målbar virkning og en pen årsrapport.

Mot årsrapporter har jeg ingenting. Jeg synes bare vi bør holde to ting fra hverandre: verdien av en donasjon til et veldedig formål og friheten et menneske har til å gi noen en privat gave.

Et godt formål er en svært god mulighet

Den som støtter en seriøs veldedig organisasjon, kan dermed gjøre prosjekter mulige som krever fagkunnskap, erfaring og pålitelige strukturer. Medisinsk behandling, utdanning, forskning, katastrofehjelp: Det gjør jeg i hvert fall ikke narr av. Det ville til og med være svært gledelig om noen gjennom Tired of Wealth fikk ideen om å sette seg grundigere inn i en god hjelpeorganisasjon.

Heller ikke familien fortjener en plass på reservebenken. Foreldre som hjelper barna sine, søsken som støtter hverandre, venner som stiller opp for hverandre: Dette er nærliggende og ofte fantastiske grunner til å gi bort penger. Til det trenger ingen min tillatelse. Og jeg kommer garantert ikke til å skrive en artikkel her som vil snakke noen fra en slik beslutning.

Men noen mennesker ser annerledes på det. Noen vil gi en gave til en bestemt person uten å koble inn en veldedig institusjon. Noen forbinder gaven med en personlig historie som utenforstående ikke trenger å kjenne. Atter andre har ingen stor plan i det hele tatt. De vil gi noe fordi de kan og fordi de vil.

At en mottaker ikke er trengende, gjør ham forresten ikke automatisk til en uegnet mottaker av en privat gave. Ellers måtte man kreve inntektsdokumentasjon før hver bursdag. Det kunne svekke stemningen under gaveåpningen en smule.

Man kan selvfølgelig likevel spørre om den samme summen ville utrettet mer et annet sted. Nettopp ved overføringer til allmennyttige formål er spørsmålet om virkning berettiget. Men beslutningen om å bruke sin egen formue består ikke utelukkende av forsøket på å skape størst mulig målbar nytte. Mennesker tar også personlige beslutninger. De får til og med ha ønsker som ikke passer inn i noen kost-nytte-tabell.

Det merkelige ønsket om en plettfri begrunnelse

Hvorfor vil vi egentlig hele tiden forklare gaver? En del av svaret kan ligge i at det å gi en gave lenge har vært mer enn overrekkelsen av en gjenstand eller et pengebeløp. Økonomen Colin Camerer beskrev i 1988 i et teoretisk arbeid hvordan gaver kan virke som sosiale signaler. De sier kanskje noe om relasjonen og om hensiktene til giveren. Dette er en modell for menneskelig atferd, ingen undersøkelse av private gaver i millionklassen. Men den forklarer hvorfor vi nesten aldri ser gaver som vanlige overføringer.

Ved donasjoner til veldedige formål kommer andre motiver i tillegg. René Bekkers og Pamala Wiepking identifiserte i litteraturoversikten sin fra 2011 ulike påvirkninger på det å gi, blant dem opplevd behov, personlige verdier, altruisme og ønsket om å gjøre noe virkningsfullt. Det er en oversikt over donasjoner til allmennyttige formål. Den beviser ikke hvorfor et bestemt menneske vil gi en privatperson pengene sine. Ulike motiver behandles grundigere i Hvorfor mennesker i det hele tatt gir bort formuer.

Heller ikke ved donasjoner til veldedige formål trenger motivene alltid være fullstendig uselviske. Økonomen James Andreoni utarbeidet med sin teori om såkalt Warm-Glow Giving allerede i 1990 en tanke som jeg synes er svært menneskelig: Også den gode følelsen av selv å ha gitt noe kan være en del av motivasjonen. Arbeidet hans er en økonomisk modell og ingen test av de innerste hensiktene til enkeltgivere.

Kanskje burde vi altså slutte å måle hver pengegave mot en så ren hensikt som mulig. Ved en donasjon til et veldedig formål får virkningen være viktig, ved en gave i familien tilknytningen, ved en privat gave en helt personlig beslutning. Hver form har sin egen oppgave. Det er ingen konkurranse.

Og så finnes det uvanlige tilbudet mitt

På denne nettsiden beskriver jeg hvordan svært stor velstand kan føles, hvilke friheter den skaper, og hvorfor den noen ganger også kan være krevende. Jeg tilbyr dessuten noe man sjelden leser på en vanlig finans- eller veldedighetsside: Den som av fri vilje vil gi meg formue, finner i meg i prinsippet noen som er beredt til å ta imot den.

Jeg har ikke grunnlagt noen allmennyttig organisasjon for dette. Det finnes ikke noe påstått medisinsk, sosialt eller økologisk formål som jeg angivelig kunne oppfylle bedre enn andre med en privat gave. Jeg ville blitt glad for pengene. Ja, virkelig. Denne avsløringen kommer neppe til å slå noen helt ut.

Men nettopp derfor vil jeg være åpen om interessen min. Jeg kommer ikke til å forklare hvorfor datteren din kunne hatt mindre bruk for pengene. Jeg kommer ikke til å snakke ned noen hjelpeorganisasjon. Og jeg kommer ikke til å fortelle deg en historie der overføringen til meg skulle være en særlig klok metode for å bli kvitt indre uro. Den som går med en slik tanke, må først forholde seg til sin egen situasjon, ikke til mine ønsker.

Det jeg formulerer på siden Mitt tilbud, er én mulighet blant mange. Selv anser jeg den som svært usannsynlig. Men verden er stor, og menneskene er forskjellige. Så jeg har bestemt meg for ikke bare å tenke tilbudet mitt, men også gjøre det synlig. Mer ligger det ikke bak.

Den åpne interessen min er naturligvis ingen garanti for tillit. Før en usedvanlig stor gave kommer en fri, gjennomtenkt beslutning og uavhengig juridisk og skattemessig rådgivning. Det høres mindre poetisk ut enn forestillingen om å bare gi, men ved store summer er det uunnværlig.

Det kunne dessuten skje at noen leser tilbudet mitt, ler hjertelig av det og deretter donerer penger til en veldedig organisasjon. Det ville jeg ikke hatt noe problem med i det hele tatt. Tvert imot. Når et menneske til slutt tar en beslutning han virkelig står for, er det allerede et fornuftig resultat.

Vanlige spørsmål om private gaver

Får man gi bort penger uten å oppgi noe spesielt formål?

Et personlig eller allmennyttig formål er ikke i prinsippet en forutsetning for enhver privat gave. Det avgjørende er imidlertid rettstilstanden i det aktuelle landet. For eksempel knytter § 516 i den tyske sivillovboken (Bürgerliches Gesetzbuch) gaven til en vederlagsfri overføring som begge sider er enige om. Det er et eksempel fra Tyskland og ingen juridisk opplysning som gjelder over hele verden.

Må en person som får en gave, trenge pengene sårt?

En privat gave forutsetter ikke en trengende mottaker bare fordi den er raus. Det finnes svært gode grunner til å støtte mennesker i nød, akkurat som det finnes personlige grunner til en gave utenfor en nødsituasjon. Den samfunnsmessige virkningen av slike beslutninger kan naturligvis være forskjellig.

Er det å gi penger til en privatperson det samme som en donasjon?

I dagligtale blir begrepene noen ganger blandet. Donasjoner til veldedige formål og private gaver kan behandles ulikt juridisk og særlig skattemessig. De konkrete reglene avhenger blant annet av landene og omstendighetene som er involvert. Den som vil overføre større beløp, trenger individuell faglig rådgivning.

Må jeg begrunne overfor andre hvorfor jeg gir nettopp denne personen noe?

En personlig begrunnelse er ikke det samme som en juridisk forutsetning. Hvilke forklaringer, dokumentasjon eller formaliteter som trengs ved en konkret gave, retter seg etter de gjeldende reglene. En beslutning kan være svært personlig uten at man derfor får hoppe over den juridiske vurderingen.

Jeg har ikke noe endelig svar på hva noen burde gjøre med pengene sine. Heldigvis trenger jeg heller ikke å vite det. For meg er det nok å sette ærlig navn på forskjellene. En god sak forblir god, også når det finnes en annen mulighet ved siden av.

Og hvis du etter å ha lest dette bestemmer deg for rett og slett å beholde pengene dine, er også det din sak. Det kommer jeg til å overleve.

Kilder

Camerer, Colin (1988). «Gifts as Economic Signals and Social Symbols». American Journal of Sociology, 94 (Supplement), s. S180-S214. https://doi.org/10.1086/228946

Bekkers, René, og Pamala Wiepking (2011). «A Literature Review of Empirical Studies of Philanthropy: Eight Mechanisms That Drive Charitable Giving». Nonprofit and Voluntary Sector Quarterly, 40(5), s. 924-973. https://doi.org/10.1177/0899764010380927

Andreoni, James (1990). «Impure Altruism and Donations to Public Goods: A Theory of Warm-Glow Giving». The Economic Journal, 100(401), s. 464-477. https://doi.org/10.2307/2234133

Forbundsrepublikken Tyskland. Bürgerliches Gesetzbuch, § 516: «Begriff der Schenkung». Offisiell lovtekst, hentet 12. november 2026. https://www.gesetze-im-internet.de/bgb/__516.html

Alle artikler →