En invitasjon til middag. To mennesker prater, ler og avtaler kanskje å møtes neste helg. For den ene var det rett og slett en fin kveld. Den andre går hjem og lurer på om invitasjonen også ville kommet hvis formuen hans var ukjent.
Det kan være gode grunner til dette spørsmålet. Mennesker har av og til egne interesser, og økonomiske muligheter kan spille en rolle. Men motivet bak et møte kan sjelden leses entydig utenfra. Var komplimentet ærlig? Var noen bare høflige og sa ja? Er vennligheten uvanlig fordi man vet hvor mye penger som finnes? Den som stiller seg slike spørsmål, finner nesten alltid en detalj som kan tolkes i flere retninger.
Det jeg er interessert i her, er mindre hvordan man avslører påståtte lykkejegere. Slike guider lever ofte av antakelsen om at ethvert menneske kan gjennomskues ut fra noen mistenkelige setninger. Mer spennende synes jeg usikkerheten i seg selv er. Hva skjer med en relasjon når formuen hele tiden tenkes med som en mulig forklaring på andres atferd? Og når blir berettiget forsiktighet en vane som også mistror ærlig hengivenhet?
Tillit begynner der vissheten mangler
Tillit ville vært en overflødig evne hvis andre menneskers hensikter kunne kontrolleres pålitelig. Vi stoler på andre nettopp fordi vi ikke vet alt og likevel vil åpne oss for noen. Det gjelder vennskap, parforhold og mange hverdagslige møter. Graden av åpenhet varierer, den grunnleggende usikkerheten blir værende.
John Rempel, John Holmes og Mark Zanna beskrev i sitt arbeid om tillit i nære relasjoner fra 1985 ulike dimensjoner ved tillit. Pålitelighet og forutsigbarhet hører med. I tillegg kan det med tiden utvikle seg en overbevisning om at det andre mennesket vil en vel også under usikre betingelser. Forfatterne undersøkte et generelt psykologisk begrep om nære relasjoner, ikke en spesiell egenskap ved velstående mennesker.
Psykologen Jeffry Simpson samlet i 2007 ulike forskningslinjer om hvordan tillit oppstår, bevares og kan skades. Oversikten hans gjør én ting tydelig: Tillit er en prosess. Den vokser ut av erfaringer, forventninger og måten man omgås hverandre på. En enkelt vennlig gest kan sette den i gang, men sjelden fullføre den.
Man kan trekke en enkel konsekvens av dette: Spørsmålet om noen ville likt en også uten penger, er noen ganger prinsipielt umulig å besvare. Vi kan tross alt ikke observere en annen versjon av den samme relasjonen i en verden uten formue. Det vi kan observere, er hvordan et menneske oppfører seg over lengre tid, også når en forespørsel blir avslått eller det akkurat ikke er noe å vinne.
Hvorfor en vennlig gest plutselig har to betydninger
Formue endrer informasjonen andre har om noen. Den som vet om en stor arv eller et vellykket bedriftssalg, kjenner et ekstra aspekt ved livssituasjonen. Kanskje oppstår det nye forventninger av det. Kanskje endrer ingenting seg. Kanskje blir personen med pengene selv mer følsom for atferd hun tidligere knapt ville lagt merke til.
La oss ta et tenkt eksempel: Noen tilbyr seg å hjelpe til med en flytting og nevner først flere uker senere en forretningsidé som han søker kapital til. Var hjelpen strategisk fra begynnelsen av? Eller har de to tingene oppstått uavhengig av hverandre? Rekkefølgen alene avslører ikke hensikten. Omvendt ville det være like forhastet å avfeie enhver økonomisk interesse som helt harmløs.
Her oppstår det en ubehagelig asymmetri. Et åpent ønske om støtte er synlig og kan diskuteres. Et motiv man bare antar, blir værende i hodet på den som tviler. Det kan stadig mates med nye observasjoner. Det andre mennesket merker kanskje ikke engang at hengivenheten hans nå blir behandlet som et bevis.
Sosiologen Viviana Zelizer viser i boken The Purchase of Intimacy fra 2005 hvordan mennesker i hverdagen forbinder økonomiske transaksjoner og personlige relasjoner med hverandre. Det sentrale perspektivet hennes hjelper oss å unngå et overdrevent skille: Penger forekommer i relasjoner, uten at relasjonene dermed automatisk blir rene forretninger. Avgjørende er betydningene de involverte gir en støtte, en invitasjon eller en felles utgift. Dette er en sosiologisk tolkningsramme og ingen måling av skjulte motiver blant millionærer.
Nærhet krever noen ganger at man lar en risiko stå
Sandra Murray, John Holmes og Nancy Collins publiserte i 2006 en psykologisk modell som beskriver hvordan mennesker i romantiske relasjoner søker nærhet og samtidig prøver å unngå å bli såret av avvisning. Tillit til partnerens hengivenhet gjør det lettere å åpne seg for denne sårbarheten. Tvil kan derimot føre til at mennesker reagerer mer forsiktig og beskytter seg innvendig.
Denne modellen oppsto ikke ut fra en undersøkelse av rike par. Likevel kan grunnspenningen overføres til spørsmålet vårt, så lenge vi tydelig markerer den som en overveielse: Når noen ser en mulig økonomisk kalkyle i hver eneste oppmerksomhet, blir det vanskeligere i det hele tatt å ta imot oppmerksomheten. Den som av frykt for å bli utnyttet hele tiden holder seg tilbake, gir på sin side det andre mennesket færre muligheter til å vise at det er pålitelig.
Slik kan en relasjon utvikle seg på en merkelig måte. Det mer velstående mennesket forblir distansert fordi det ikke stoler på motivene. Den andre merker distansen og blir mer tilbakeholden. Denne tilbakeholdenheten ser nå ut til å bekrefte den opprinnelige antakelsen. For dette konkrete forløpet blant formuende har jeg ingen solid studie av hvor vanlig det er. Det er en mulig anvendelse av generell forskning om usikkerhet og nærhet, ikke et diagnostisk mønster.
Noen ganger ville det vært lettere å spørre noen rett ut om pengeinteressen. Men både ærlige og uærlige mennesker kunne svart med den samme setningen. De vanskelige tingene i relasjoner lar seg sjelden avklare med et kort kryssforhør.
Hva vet vi faktisk om rikdom og mistillit?
Når man går gjennom forskningen, slår det en hvor raskt forskning på generell tillit kunne bli solgt som et utsagn om millionærers private relasjoner. Mange arbeider undersøker imidlertid om mennesker stoler på andre generelt, hvordan de oppfatter ulikhet, eller hvordan de bestemmer seg i bestemte eksperimenter. Spørsmålet om et velstående menneske mistror partneren eller vennene sine, er snevrere og mer personlig.
Markus Knell og Helmut Stix undersøkte i en studie publisert i 2021 sammenhengen mellom opplevd ulikhet og mellommenneskelig tillit. I den teoretiske modellen deres og spørreundersøkelsesdataene som ble brukt, spilte den subjektive vurderingen av ulikhet en viktig rolle. De som oppfattet sterkere ulikhet, viste lavere generell tillit. Det er relevant for den samfunnsmessige rammen, men sier ennå ikke hvordan et enkelt formuende menneske vurderer hensiktene til sin beste venn.
En annen undersøkelse viser hvor fort enkle forestillinger om den ensomme rike kommer til kort. Emily Bianchi og Kathleen Vohs analyserte i 2016 to store amerikanske datasett med til sammen 118 026 personer. Høyere husholdningsinntekt hang riktignok sammen med mer tid alene og mindre sosial tid samlet sett. Samtidig tilbrakte mennesker med høyere inntekt mer tid med venner og mindre med familie eller naboer. Dataene måler inntekt, ikke formue og ikke direkte kvaliteten på tilliten. Men de motsier forestillingen om at økonomiske ressurser i prinsippet fortrenger interessen for vennskap.
En målrettet stor langtidsundersøkelse av hvordan personlig tillit endrer seg etter et sprang til en svært høy formue, har jeg ikke funnet i litteraturen jeg har gått gjennom til dette. Det bør man si tydelig. Vi kan forklare psykologiske mekanismer og beskrive enkelte sosiale konstellasjoner, men ikke sette opp en vitenskapelig regel om at rikdom automatisk skaper mistillit.
Også den mindre velstående siden er sårbar
Tenk deg et parforhold der den ene personen har langt flere økonomiske muligheter. Hun vil vite om hun blir elsket for den hun er. Den andre vil kanskje like gjerne vite om hengivenheten hans i det hele tatt fortsatt blir sett som et selvstendig valg. Må han forklare hver gest bare fordi han ikke kan tenke bort partnerens økonomiske situasjon?
Rose Butler og Eve Vincent undersøkte i en kvalitativ studie publisert i 2024, ut fra grundige intervjuer med 38 mennesker i Australia, hvordan parforhold består på tvers av ulik klassebakgrunn. De spurte beskrev følelsesmessig friksjon og et betydelig arbeid med å forstå hverandre. Samtidig viste intervjuene at de involverte kan bearbeide slike forskjeller sammen. Studien handler om sosial klassebakgrunn og parforhold, ikke spesifikt om millionærer eller strategisk partnersøk.
Den minner om noe som ofte mangler i populære historier om formuende mennesker: Også den mindre velstående partneren har et behov for anerkjennelse og selvstendighet. Når en ferie bare kan finne sted et sted han aldri ville hatt råd til alene, kan det gi glede og samtidig reise ubehagelige spørsmål. Får han si nei til forslag? Får han ville betale for noe, selv om det knapt betyr noe økonomisk? Kan han være ærlig uenig uten at det blir tolket som utakknemlighet?
Slike spenninger beviser verken beregning eller mangel på kjærlighet. De viser hvor lett økonomiske forskjeller kan trenge inn i den daglige tolkningen av en relasjon.
Grenser kan være tydeligere enn motiver
Full visshet om et menneskes karakter vil ingen oppnå. Praktisk klarhet om ens egne beslutninger er derimot ofte mulig. Den som ikke vil gi lån, finansiere en eierandel eller overta andres løpende regninger, kan si det. For det trenger man ikke først bevise om bønnen kom av ekte hengivenhet eller av beregning.
Jeg synes dette skillet er bemerkelsesverdig avlastende. En grense er et utsagn om ens egne handlinger. En dom over det andre menneskets skjulte hensikter krever betydelig mer kunnskap. Den som blander de to, diskuterer etter hvert mindre den konkrete bønnen enn den moralske verdien til mennesket som kom med den.
Selvfølgelig kan reaksjoner på en grense vise noe. Noen kan forbli forståelsesfulle, bli skuffet eller utøve press. Av en enkelt reaksjon oppstår likevel ingen fullstendig karakterbeskrivelse. Mennesker får bli skuffet over et avslag uten at de dermed blir dårlige venner. Gjentatte grenseoverskridelser fortjener imidlertid oppmerksomhet, uavhengig av formue.
I familier kommer det i tillegg andre forestillinger om forpliktelse enn ved nye bekjentskaper. Spørsmålet om hvordan økonomiske forventninger oppstår i familien, behandler jeg derfor for seg i Når familien forventer penger. Og den som vurderer hvor mye av formuen sin man i det hele tatt vil gjøre kjent, finner en egen betraktning i Bør jeg fortelle andre hvor mye penger jeg har?.
Forskjellen mellom oppmerksomhet og en evig prøve
Man trenger ikke velge mellom blind tillit og konstant skepsis. Et menneske kan være imøtekommende uten å oppfylle hver økonomisk forespørsel. Man kan være forsiktig med informasjon uten å se omgivelsene sine som kjøpbare. Man kan også godta at mennesker har blandede motiver. Noen kan sette pris på selskapet ditt og samtidig vite at du står godt økonomisk. Ingen av delene gjør den felles tiden uekte.
Mye blir synlig i løpet av en relasjon. Forblir noen interessert når ingen fordeler er i sikte? Respekterer de ulike beslutninger? Kan de komme med kritikk uten å tenke på den økonomiske rangen? Slike observasjoner er nyttigere enn oppdiktede karaktertester. Men også de er holdepunkter, ikke matematiske bevis.
Situasjonen blir særlig vanskelig når det oppstår en grunnleggende mistillit til hvert nytt menneske ut fra et ønske om beskyttelse. Da avgjør etter hvert kontosaldoen hvor mye nærhet man i det hele tatt tillater. Formuen, som skulle gi frihet, blir en stadig tredje samtalepartner. Den sitter med ved bordet ved hvert møte, selv om ingen snakker om den.
Hvordan et eksisterende vennskap konkret endrer seg når de økonomiske mulighetene til én person forskyver seg tydelig, er temaet for Når venner begynner å behandle deg annerledes. Her står det mer ubehagelige, generelle spørsmålet igjen: Hvor mye usikkerhet må man kunne tåle for i det hele tatt å komme nær noen?
En relasjon er mer enn en motivprøve
Tillit betyr ikke at man blir økonomisk uforsiktig. Det kan til og med bli lettere å møte mennesker åpent når man tydelig vet hvilke beslutninger man selv vil ta. Da trenger ikke hver vennlig gest straks granskes for å se om den skjuler et senere krav.
På Tired of Wealth og ideen bak spiller penger en uvanlig åpen rolle. Jeg sier åpent at jeg er beredt til å ta imot formue som blir gitt bort frivillig. Denne åpenheten gjør ikke en privat kontakt med noen automatisk pålitelig. Men den viser at man kan snakke om interesser uten å skjule dem bak en spilt uselviskhet. I personlige relasjoner er det å legge frem interessene naturligvis ikke nok i seg selv. Tillit oppstår først av hvordan mennesker omgås hverandre.
Kanskje finnes det ikke noe endelig svar på spørsmålet i tittelen. Ingen kan fullt ut bevise hvordan en annen ville handlet under helt endrede omstendigheter. Men et vennskap eller et parforhold finner sted i det virkelige livet, med de mulighetene, grensene og forskjellene som nå engang hører med. Den som bare måler det mot et tenkt liv uten penger, overser lett det som allerede finnes mellom to virkelige mennesker.
Kilder
Rempel, John K., John G. Holmes og Mark P. Zanna (1985). «Trust in close relationships». Journal of Personality and Social Psychology, 49(1), s. 95-112. https://doi.org/10.1037/0022-3514.49.1.95
Simpson, Jeffry A. (2007). «Psychological Foundations of Trust». Current Directions in Psychological Science, 16(5). https://doi.org/10.1111/j.1467-8721.2007.00517.x
Zelizer, Viviana A. (2005). The Purchase of Intimacy. Princeton University Press. https://doi.org/10.1515/9781400826759
Murray, Sandra L., John G. Holmes og Nancy L. Collins (2006). «Optimizing assurance: The risk regulation system in relationships». Psychological Bulletin, 132(5), s. 641-666. https://doi.org/10.1037/0033-2909.132.5.641
Knell, Markus, og Helmut Stix (2021). «Inequality, perception biases and trust». The Journal of Economic Inequality, 19, s. 801-824. https://doi.org/10.1007/s10888-021-09490-x
Bianchi, Emily C., og Kathleen D. Vohs (2016). «Social Class and Social Worlds: Income Predicts the Frequency and Nature of Social Contact». Social Psychological and Personality Science, 7(5), s. 479-486. https://doi.org/10.1177/1948550616641472
Butler, Rose, og Eve Vincent (2024). «How are romantic cross-class relationships sustained?». The British Journal of Sociology, 75(4), s. 471-484. https://doi.org/10.1111/1468-4446.13097