Faren min hadde en tanke om å spille lotto som har blitt sittende i hodet mitt. Han forestilte seg at han en dag sto foran Gud og spurte hvorfor han egentlig aldri hadde vunnet i lotto. Én ting ville han da for all del ikke måtte høre: at han jo aldri hadde spilt.
Jeg liker denne historien. Den later ikke som om en lottogevinst er sannsynlig. Den gjør heller ikke håp til et krav. Den minner bare om noe ganske udramatisk: En mulighet må først finnes før den kan inntreffe.
Dermed er vi ved nettsiden min.
Jeg har publisert et tilbud som i første øyeblikk høres ut som en dårlig vits: Hvis noen frivillig vil gi meg en del av formuen sin, ville jeg i prinsippet snakke om det og kanskje ta imot en slik gave. En stor privat gave til et menneske man ikke kjente fra før. Uten motytelse, uten allmennyttig formål, uten noen skjult heltehistorie.
Jeg vet hvor usannsynlig det er. Kalkulatoren kan bli liggende i lomma. Men hvis jeg ikke engang kommer med tilbudet, kan heller ingen bestemme seg for det. Mitt helt personlige, ganske avanserte lottospill, bare uten illusjonen om at noen pålitelig trekker de riktige kulene på lørdag kveld.
Interessen ligger åpent på bordet
Jeg vil ha pengene dine. Dermed er kanskje den mest ubehagelige setningen allerede sagt.
Man kunne lett pakket den penere inn. Man kunne snakket om en enestående transformasjon, om en ny frihet for giveren eller om hvor mye godt prosjektet mitt angivelig skal utrette. Det ville kanskje hørtes mer imponerende ut. Men det ville vært fullt av løfter jeg ikke kan holde.
Jeg er en privatperson. Jeg har ønsker. Et eget hus med litt jord, i stedet for å betale husleie måned etter måned, ville være ett av dem. Noen av mine helt vanlige forestillinger beskriver jeg på siden Mitt tilbud. Penger ville endre livet mitt og gi meg muligheter jeg ikke har i dag. Jeg kommer ikke til å late som jeg står over det. Og jeg kommer ikke til å gjøre ønsket mitt om penger til en veldedig organisasjon.
En donasjon til en god hjelpeorganisasjon kan utrette mye. Hvis du vil støtte en organisasjon, synes jeg det er bra. Det samme gjelder penger du gir til barna dine, andre pårørende eller venner. Til det trenger du ikke mitt samtykke, og jeg ville ikke ønsket å snakke noen fra en slik beslutning.
Men kanskje finnes det noen som av helt egne grunner vil gi et annet menneske en gave. Grunner jeg verken trenger å kjenne eller vurdere. Verden er stor nok til svært ulike ideer om hva man gjør med det man eier. For det tilfellet finnes mitt personlige tilbud.
Jeg påstår ikke at en gave til meg ville være den beste beslutningen for noen. Jeg påstår ikke engang at den ville være en særlig god beslutning. Det kan jeg ikke vite. Jeg sier bare at jeg i prinsippet finnes som mulig mottaker.
Det skinner mindre enn en stor misjon. Til gjengjeld forstår man det med en gang.
En åpen interesse er ennå ingen garanti for tillit
Nå kunne jeg lene meg tilbake og si: Se, jeg er ærlig, altså kan du stole på meg. Men akkurat på dette punktet ville ærligheten allerede komme skjevt ut igjen.
At noen legger frem hensiktene sine, beviser ennå ikke at alt annet også stemmer. Ingen burde betro en fremmed en stor sum bare fordi han skriver sympatisk. Og i hvert fall ikke fordi nettsiden hans ser profesjonell ut eller står høyt oppe på Google.
Den som vurderer en betydelig privat gave, må ha anledning til å vurdere saken uavhengig. Juridiske og skattemessige fagfolk hører med ved store beløp, eventuelt på begge sider og i flere land. Opprinnelsen til formuen, den faktiske frivilligheten og de mulige følgene må være avklart. Til det hører også spørsmålet om gaven ville berøre juridiske forpliktelser overfor en partner eller andre berørte. At pårørende er imot en beslutning, gir ikke automatisk en vetorett. Men berettigede krav får like lite bli forbigått. Det finnes ingen universell fremgangsmåte som passer for hvert bosted, hvert statsborgerskap og hver type formue.
Jeg kommer ikke til å løpe etter noen, sette noen under tidspress eller overtale noen til en beslutning. Ved tvil om et menneske virkelig overskuer følgene, om tredjepersoner utøver press, eller om det står en personlig krise bak, ville det ikke komme på tale for meg å ta imot. Heller ikke en beslutning som tas rett før livets slutt eller under usedvanlig press, ville være noen anledning til å flytte penger så raskt som mulig.
Alt dette høres kanskje hemmende ut for en artikkel med tittelen «Jeg vil ha pengene dine». Bra. En stor gave bør ikke komme i stand fordi mottakeren er særlig flink til å snakke bort hindringer.
Og hvis det faktisk skjer?
På det har jeg ikke noe svar som beroliger fullt ut.
Jeg har skrevet på denne nettsiden om at stor velstand ved siden av mulighetene også kan føre med seg belastninger. Jeg ville gjort meg latterlig om jeg samtidig påsto at slike forandringer er utelukket hos meg selv. Selvfølgelig ville mye penger snu livet mitt på hodet. Hvilke virkninger det ville hatt på vanene mine, relasjonene mine eller tenkningen min, kan jeg ikke forutsi seriøst i dag.
Det er da mitt ansvar. En gave ville ikke være noe løfte om at jeg etterpå skal leve et særlig forbilledlig liv. Den ville heller ikke være noen kontrakt der noen kjøper tiden min, oppmerksomheten min eller beslutningene mine. Den som forventer en motytelse, bør ikke vurdere en privat gave til meg.
Og kanskje skjer det rett og slett ingenting. Kanskje leser du dette, rister smilende på hodet og fortsetter dagen din. Kanskje forteller du noen om det fordi du synes ideen er tåpelig. Det er helt i orden. Med et nei kan jeg leve, også med et som aldri blir sagt.
Den som ler av dette, har min fulle forståelse. En så uvanlig idé får man synes er komisk. Jeg finner bare ingen overbevisende grunn til derfor å la den forbli usagt for alltid.
Vanlige spørsmål om tilbudet mitt
Kan man gi penger til en fremmed privatperson?
Private gaver til mennesker utenfor ens egen familie er i mange rettsordener i prinsippet mulig. Hvilke juridiske forutsetninger, skatter, meldeplikter eller begrensninger som gjelder, avhenger imidlertid av det enkelte tilfellet og landene som er involvert. En større gave bør derfor aldri planlegges uten uavhengig juridisk og skattemessig vurdering.
Er Tired of Wealth en innsamlingsorganisasjon?
Nei. Bak tilbudet mitt står ingen allmennyttig organisasjon. Jeg tilbyr ingen donasjon med skattefradrag og kan ikke love noen donasjonskvittering for et veldedig formål. Den som vil donere til veldedige formål, bør velge en organisasjon som egner seg for det.
Hvorfor tilbyr du deg i det hele tatt som mottaker?
Fordi jeg gjerne ville tatt imot penger hvis noen vil gi meg dem av fri vilje. Jeg vet at denne muligheten er uvanlig og usannsynlig. Men jeg ser ingen grunn til å skjule hensikten min bak en oppdiktet misjon. Historien om faren min og lottokupongen han aldri leverte, forklarer en god del av det.
Kan jeg rett og slett sende deg pengene via denne nettsiden?
Nei. Det finnes ingen betalingsknapp for private gaver her. En seriøs interesse måtte først drøftes personlig. Ved store beløp ville en overføring bare komme på tale for meg etter uavhengig faglig vurdering og via ordinære, etterprøvbare veier. Ingen må forplikte seg til noe som helst bare fordi han stiller et spørsmål.
Merknad: Denne personlige kommentaren er ikke juridisk, skattemessig eller økonomisk rådgivning. Om og under hvilke betingelser en gave er tillatt og fornuftig, må uavhengige fagfolk vurdere ut fra den konkrete situasjonen.